Bilder uten ord

Snøkrone

For mange ganger har jeg stoppet meg selv i å legge ut bilder her, fordi jeg manglet ord. Jeg er nødt til å skrive noe til, har jeg tenkt, og så har det endt opp med ingenting. Nå ligger bildene der, en ensom horde på en hvit og blank harddisk. Der ligger de til ingen nytte, uten mening, uten hensikt. Og energien bak bildene har fordampet ut i ingenting. Så bortkastet.

Hallo! roper en stemme i øret. Det er faktisk du som bestemmer her inne. Haha, tenk å legge slike merkelig begrensninger på sitt eget skaperverk, for å bruke det ordet. Det skal det bli slutt på nå. Nå skal bildene få komme ut, og du og alle som vil kan se på dem og la dem snakke sitt eget språk. Og hvem vet, kanskje kommer det noen ord igjen, når jeg slipper stengselet fri. Det ordløse er kanskje det mest kraftfulle. Så står du fri til å ta inn og kjenne hva bildene formidler til akkurat deg! Det vil bli nye bilder, og gamle, som ligger og venter på harddisken.

I dag vil jeg starte det nye, med de ordløse bilder. Katten Mira er helt enig!

Hun mener faktisk at det kan åpne en ny dør… eller vindu! 🙂

Og du, kjære deg som er innom her og titter, du er selvfølgelig hjertelig velkommen til å stille spørsmål eller legge igjen kommentarer 🙂

Lyset på stien

Hvem lager lyset, som skinner på din sti,

som får bladene til å lyse og gjøre brystet varmt,

som fyller deg med gledesfylte bobler,

over det som er, og i spenning,

over hva som ligger rundt neste sving.


Bildene er tatt med mobilen denne gangen.

Vårlig fryd!

Vår, vår, elskelige vår! Hvilken fryd og glede bringer ikke de skjønne vårblomster og alle knopper som plutselig skyter ut nye blader! Først hestehoven som stråler som små soler lenge før noe annet har kommet fram fra vinterdvalen.

Blir du ikke glad over å se den første hestehoven? Endelig vår, sier den! Endelig lysere tider! Er de ikke vakre de skjønne gule små, vidåpne mot en fortsatt blek vårsol. Det er lenge siden den første hestehoven dukket opp nå, og inntil nylig har det bare blitt flere og flere.

Nå har hvitveisen stått i blomst en god stund, bjørka har små grønne blader, et hav av ulike knopper skyter ut, ulike arter til ulike tider.

Alt kan ikke komme på en gang, det blir for mye å håndtere! Og våren ville vært over på et blunk. Nei, alt må skje til sin tid, til den tid som er rett for den enkelte. Alt nytt må komme trinnvis, litt og litt, sånn at vi rekker henge med. Sånn at vi rekker å nyte den første hestehoven før neste vårunder setter inn.

Selv om det går sakte, bit for bit, så går det likevel fort, sett i det store bildet. Det er så mye som er nytt, så mange ulike slag som bryter frem etter den stille, kjølige tiden. Det må være umulig å få meg seg alt sammen. Likevel skjer endringene, selv om du ikke ser alt sammen. Da er det nok å nyte det som dukker opp i din vei, og ha tillit til at du vil få dine egne vårunder, og akkurat de du trenger denne gangen.

Våren har kommet lengre her nå enn hva disse bildene viser, og jeg er spesielt glad i hvitveis, den vidunderlige hvitveisen. Og trærne som springer ut! Hva er ditt vårunder i år?

Vintermyke fjell

Jeg var så heldig å tilbringe julen i snødekte landskap. Det regnet lett da vi ankom. Så ble det kaldere og ny snø dalte stille ned noen dager. Den siste ettermiddagen ruslet jeg en tur oppe på vidda, like etter solnedgang.

Ikke et vindpust.

Ikke en eneste lyd, annet enn knitringen i den tørre snøen fra mine egne fottrinn og kameraet som fanger noe av skjønnheten.

Det er så godt å bare stå sånn, stille, og se utover landskapet.

Lytte.

Kjenne den friske luften og duften av ren snø.

Så myke er fjellene i den blå timen og det rosa skjæret fra solnedgangen. Så myke og likevel så uendelig sterke og evige.

Det er som å se inn i en drøm, en lengsel i hjertet etter noe jeg ikke helt vet hva er. En drøm jeg ikke ser helt klart. Ennå.

Jeg ser lyset, fargene. Men kantene og formen er fortsatt uklar.

Det er så vakkert, jeg har ikke lyst til å dra, men det blir for mørkt etter hvert, og kameraet klarer ikke lenger å fokusere.

De bortgjemte elver

høstfarger i elv

Mindre elver kan bli litt bortgjemte de, utilgjengelige. Jeg må kjempe meg ned en bratt veiskråning for å komme helt fram. Selv om jeg er like ved veien, er det som om boligfeltet og gatene er langt, langt borte. Jeg minnes barndommen da jeg hoppet fra stein til stein langs et annet elveleie i et annet vidunderlig naturlandskap.

 

 

Det er så gøy å gå tur langs elva. Det er ingen stier å følge, og turen blir som en utfordrende oppdagelsesreise med nye magiske skatter rundt hver sving. Jeg kommer ikke så langt, denne gangen. Det er tid for å gå hjem og spise frokost.