De bortgjemte elver

høstfarger i elv

Mindre elver kan bli litt bortgjemte de, utilgjengelige. Jeg må kjempe meg ned en bratt veiskråning for å komme helt fram. Selv om jeg er like ved veien, er det som om boligfeltet og gatene er langt, langt borte. Jeg minnes barndommen da jeg hoppet fra stein til stein langs et annet elveleie i et annet vidunderlig naturlandskap.

 

 

Det er så gøy å gå tur langs elva. Det er ingen stier å følge, og turen blir som en utfordrende oppdagelsesreise med nye magiske skatter rundt hver sving. Jeg kommer ikke så langt, denne gangen. Det er tid for å gå hjem og spise frokost.

 

 

 

Inn i høsten

høst skog

 
Høsten er så utrolig vakker, så vakker at ord kommer til kort. Naturen lokker meg ut, kaller meg inn i skogene. Og jeg kjenner lengselen dypt der inne.

Jeg bråvåknet tidlig og så ut på trærne utenfor soveromsvinduet. De var badet i et mykt sollys, så sarte var solstrålene. Jeg måtte ut! Bare en liten tur før frokost.

Jeg kommer ikke inn i de dypeste skoger på en kort morgentur, men det er så  fine trær langs veien i nabolaget også. Naturen er ofte nærmere enn hva man forestiller seg når man bor i mer tettbygde strøk.

 

 
 

Så står jeg her, på utsiden, og ser på skogen. Det er ingen stor skog, men et belte av trær og busker  rundt en liten elv som flyter gjennom boligfeltet. Hvor mange ganger har jeg ikke gått forbi slike steder og bare sett på dette stykke natur utenifra. Hva om jeg går inn?

 

 

 

Gjør du det noen gang? Går inn i skogsholtet du ellers haster forbi? Tråkker på skogbunn uten oppgåtte stier. Lener deg mot et tre og løfter blikket opp? Legger du merke til alle fargene? Formene. Hvordan lyset strømmer inn mellom grenene. Ser du mønstrene i bladverket? Kjenner du lukten av skog?

 

 

 

 

 

Livet ligger i overgangene

høst lind blader

 
Høsten er her. Når den først er satt i gang er det ingen vei tilbake. Selv om sommeren var ekstra varm og ekstra lang, så kommer høsten like fullt, som den gjør hvert år. Sånn er det. Det er livets sykluser. Det er dynamikken mellom yin og yang, hvor yin går over i yang når yin har nådd sitt metningspunkt, og motsatt. Når man har vært lenge nok i den ene, kommer alltid en overgang til den andre, slik som natt alltid skifter til dag. Slik er det i naturen, og slik er det i oss.

Høsten er en overgangsfase mellom sommer og vinter. Jeg har alltid likt høsten. Jeg liker selvfølgelig sommeren også, og kunne likt å ha den litt lengre, men likevel er det godt når høsten kommer. Da blåser det friske vinder, og naturen får de mest fantastiske, glødende toner i det røde, oransje og gule spekteret. Lufta blir klarere. Og når det begynner å bli litt kaldt ute er det så godt å kunne ta på ullgenseren igjen. Pakke seg godt inn i lune varme klær under regntøy og støvler, og gå ut og kjenne på været. Det er en tid for endring, en overgang til noe annet.

 


 

 

Det er kanskje i overgangene det ligger. Svarene, veien videre. Utviklingen. Det er i overgangene bevegelsene skjer.  Det er i overgangen fra en tilstand til en annen at livet skjer. Det er da vi kjenner at vi virkelig lever, er det ikke?

Tiden imellom er der hvor integreringen av forandringen skjer. Med tiden, når man har nådd så langt man kan med integreringen, kan den gå over i en følelse av stillstand. Når alle dager er like uke etter uke, måned for måned, ja kanskje år etter år, så oppdager du på et eller annet tidspunkt at du mangler noe, at livet, eller et område av livet ditt, kjennes dødt og innholdsløst. Meningsløst. Du begynner å lengte etter noe annet, noe bedre og mer meningsfylt. For deg.

 

Det er her du nærmer deg en grense.

Du nærmer deg ytterkanten av det nye du gikk over i for en tid tilbake. Det er det nye du den gang kanskje syntes var spennende. Og da du krysset over den terskelen følte du deg så levende. Så ble du værende der en stund, og «nytt» ble etterhvert til «gammelt» og kjent. Målet ble integrert, og etter enda en stund, oppdager du at du har vært der altfor lenge og du er mettet. Du kjenner at dette stedet ikke lenger er for deg og du begynner å lengte etter noe annet.

Du er på ny i en overgang, ved en ny grense. Og det som driver deg er trangen til å føle at du lever, at det er bevegelse i livet ditt. Alle er vi så ulike når det gjelder hva vi har av ønsker og lengsler. Når man ser på et liv utenfra, med andre øyne enn denne som lever livet, kan et liv se ut til å være uten bevegelser. Det kommer an på hvilke øyne som ser og hva de synes er mye eller lite bevegelse i et liv. Hva man synes om andre er svært så subjektivt. Hva med ditt eget liv? Gjennom andre opplever man seg selv heter det. Og det er sant, på en måte.

Livet føles mer vibrerende i overgangene. Skummelt, stressende, spennende. Du er forventningsfull, kjenner kanskje blodet pumpe. Du er mer oppmerksom, øynene åpnere, kroppen i beredskap, for du vet ikke helt hva som venter på den andre siden. Og når du først krysser over er det ingen vei tilbake. Hvem vil vel tilbake. Ikke når du først har gått forbi grensen og gått inn i noe nytt.

 

Lind blader høst

Livet driver deg videre.

Det er som yin og yang. Det er naturens gang. Hold derfor ikke tilbake når du kjenner at metningen er nådd og det åpner seg for noe nytt. Ja, det er mulig å hale forandringen ut i tid, kanskje fordi du er redd. Kanskje kommer tvilen. Du kan holde igjen, tviholde, fordi en del av deg ikke ønsker forandringen. Men, kjære, forandringen vil komme før eller siden. Slipp taket! Om du holder igjen vil forandringen kanskje komme på andre måter, tøffere måter.

Visdommen ser du i naturen. Høsten kommer glidende, litt og litt, myk, vennlig. La deg selv flyte med, kjære. Holder du igjen vil metningen bli så mye sterkere og presset vil bli så stort at forandring til slutt vil det komme som i en eksplosjon, overgangen vil bli svært brå, kjære. Ja, når man holder igjen kommer kanskje sykdom, livskriser, skader. La deg flyte med. Det er jo disse forandringene, utviklingen, livet ønsker for deg. Livet vil ikke at du skal stå stille hele tiden. Du har nye mål å gå mot, kjære. Åpne deg for dem, og se hvilke nye gaver livet bringer til deg. Lev! Gå ut i livet! Hold deg i bevegelse, kjære. Se bare på høstprakten, trærne stråler med den største skjønnhet i prosessen!

 

 

 

Pust!

siv vind høyst

 
Pust! sa vinden. Pust meg inn, la meg fylle deg. La meg blåse gjennom din kropp. La meg klarne ditt sinn!

 

 

 

 

Jeg vil leke i ditt hår, dytte deg forsiktig, rive i klærne dine. Jeg vil bøye deg, som sivet, gjøre deg ydmyk og fleksibel. Beveg deg! Løp med meg! Hopp og dans! Kjenn. Føl. Er det ikke herlig?

 

 

 

 

Jeg vil friske deg opp, gjøre deg glad, så du vil føle deg levende. Kjenn hvordan du lever! Pust! Når jeg uler rund ørene dine, så rop med meg, med lungenes fulle kraft. Jeg er vinden. Jeg er liv! Jeg er pust.

 

 

 

 

Fredelig kveld ved sjøen

 
Nylig dro jeg ut på fototur med en idé om å ta bilder fra en beitemark i kveldssol, ikke langt hjemmefra. Men jeg dro litt for sent, sola skinte ikke lenger der. Så synd, jeg hadde kjørt forbi stedet mange ettermiddager gjennom sommeren, og beundret hvordan den lave sola sendte magiske stråler inn mellom trærne. Kanskje en annen gang da.

I stedet gikk jeg en tur langs sjøen ved solnedgang. Så utrolig fredfylt og ganske så stille.

 

Siv solnedgang

 
 

På Oslofjorden er det ikke lenger så mange båter på denne tiden av året, tross den gode varmen. Og om kvelden blir det enda roligere. Det er så godt å sitte ute og skue utover vannet når sola går ned, og så sitte litt til, til det nesten er helt mørkt. Dyrene og fuglene blir stille, kanskje nyter de også solnedgangen.

 

Siv vann solnedgang

 
 

Freden og stillheten synker dypere inn i kroppen i slike stunder, og jeg har nesten ikke lyst til å dra hjem. Det er så vakkert. Jeg kjenner gleden langt inn i sjelen.

På vei tilbake til bilen oppdaget jeg et nydelig svanepar innerst i bukta. Kanskje er det her de vil tilbringe natten. Tenk å leve ute i naturen hele tiden, som det mest naturlige av alt. De savner nok ikke noe hus å trekke inn i, en TV  å se på når kvelden kommer. Et hus fylt av ting og kunstig lys. Sukk.

 

svanepar på vann siv kveld

 

 

Skogbunn

 

Hvem bor der langt nede på skogbunnen, tro? Hvem vandrer under søte små bregneblader og regnvåt gjøkesyre?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-25-10

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-24-9

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-26-11

Hvem pusler rund bittesmå sopp av ulikt slag? Hvem søker ly under små hatter når digre regndråper hamrer ned fra sorte tordenskyer på himmelen?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-30-14

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-29-13

 

De store grantrærne beskytter godt, så det verste slagregnet slipper de. Men likevel, fallet fra grenene er høyt.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-37-15

 

Kanskje søker de ly under en rot eller i en liten hule ved foten av et gammelt tre.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-54-21

 

Hvem bor her på denne vidunderlige skogbunnen, hvem er de?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-19-6

 

Er det de som steller og stuller med de søte små vekster kanskje, så de holder seg friske og sterke, tross alle som tråkker og sykler rundt i skogen. Skjønne vesener må det være, som bor i slik en vidunderlig liten miniatyrskog ved foten av de store grantrærne.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-47-17

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-56-23

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-20-7

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-63-24

 

<a href=»https://www.bloglovin.com/blog/7179617/?claim=ac6ppa7yecf»>Follow my blog with Bloglovin</a>

Friskt vårregn

 

Nå kom plutselig sommeren, men for bare litt siden var det fortsatt vår og regn. Mange synes det er deprimerende med tungt skydekke, tåke og regn. Jeg er glad i regn og tåke jeg. Særlig på en mild vårdag. På sånne dager er det så forfriskende ute.

For litt siden tok jeg min første skogstur siden påske! Mange fine soldager har det vært i mai, men først på en regndag fikk jeg virkelig lyst og inspirasjon til å gå ut og kjenne på naturen. Jeg liker meg nesten bedre ute på fototur når det regner. Bildene kan bli mer spennende da. Man kan se andre ting enn når sola skinner fra en knall blå himmel. Lyset er mykere og mer sart. Og naturen koser seg.

 

Vårskog i regn-82-3

 

Naturen er glad i regnet, det er jeg sikker på. Kanskje er det derfor det er så godt å gå ut i skogen på sånne dager fordi man kan kjenne at naturen fryder seg. Både planter og dyr vil jeg tro. Det var jo tørt så lenge.

 

 

Hva er vel deprimerende med litt regn. Så vakker og mystisk ser naturen ut med lave skyer på en vindstille regndag. Hvilken glede for øynene er det vel ikke med dråper på bladene og de nye granskuddene som lyser opp langs stien. Luften så fuktig og ren, så etterlengtet etter en lang tørkeperiode.

 

Vårskog i regn-120-13

 

Vårskog i regn-119-12

 

Det er en type regn som nesten ikke høres. Det faller mykt og stille til bakken. Triller kjærtegnende over bladene og blomstene, og synker langsomt ned i jorda. Det er den typen regn som gir god fukt gjennom jordlagene, som ikke renner av og lager flombekker og dammer overalt.

Det er den typen regn som jorda trenger når det har blitt skikkelig tørt. Det er det regnet som gir best fuktighet når det får holde på lenge nok. Naturen elsker det, og derfor gjør også jeg det.

Ingenting er deprimerende med sånt forfriskende regn. Så lett. Stille. Nærende.

 

Vårskog i regn-153-2-3

Hva om du går ut og lar deg fukte av naturens myke vennlige regn

i stedet for å sitte inne. Hvem vet, kanskje er det myke regnet ikke bare for trærne, naturen. Kanskje er det like mye for oss mennesker, for å fukte vårt eget indre tørke og stivhet i både kropp og følelser. Hvorfor ikke?

Våre fysiske legemer er like fullt skapt av jord som naturen. Så gå ut og ta imot det regnet som forsiktig men likevel kraftfullt trenger gjennom, fukter og myker opp. Helt inn til de gamle uttørkede lag, sånn at du kan næres og vokse slik det er meningen at du skal.

Du kan strekke deg, bre deg ut. Reise deg, slik som disse verdige bregnene. Så stolte og staselige, og samtidig myke og bevegelige.

 

Vårskog i regn-137-1-3

Vårens blomsterprakt i Holtnesdalen

 

Våren inspirerer til opprydding og fornyelse. For å hente litt inspirasjon er det godt å ta en tur ut i naturen og hilse på vårblomstene.

I Holtnesdalen på Hurum blomstrer det millioner av hvitveis akkurat nå. Aldri før har jeg sett slike evige tepper av hvitveis. Hvor herlig er det ikke å bare legge seg ned, midt i all denne blomsterprakten, og bare hvile, se blomstene fra der de står, kjenne duften og friskheten. Høre lydene i skogen, fuglene.

 

Magi i veikanten

 

Mildvær har det vært lenge, men for noen dager siden var det litt frost og plutselig var alt pyntet med hvitt, glitrende rim.

 

IMG_6191-1

 

Var det juleenglene som banket på tro? Litt før tiden?

 

IMG_6201-1

 

Visne blader og gress i veikanten strålte i den største skjønnhet, som juveler utenfor asfaltkanten. De sang ut en invitasjon til å gå på en smykkesatt sti.

Gå en ny vei – fylt med magi.

 

IMG_6233-5

 

IMG_6250-13

 

IMG_6237-7

 

Men bare den som så etter kunne se. Den som åpnet for skjønnheten i det som var gammelt og vissent kunne øyne den nye veien som strålte i gyllent lys.

 

IMG_6248-12

 

Veien lokket med himmelsk skjønnhet i det små og stille, og med frydfull sang til hjertet…

 

IMG_6246-11

Opp over kanten

 

Nå har det vært stille her i lang tid, men litt bilder tar jeg stadig vekk, og nå fikk jeg lyst til å dele noe fra sommeren som har vært. Denne gangen fra kornåkeren.

Kornene står flotte og ranke, i rekke og rad. Alle ser de ganske så like ut, perfekte, glatte. De står her fordi noen har bestemt at de skal stå her, alle sammen. Noen har manipulert med dem slik at de skal tåle å stå så tett i tett, uten andre arter på samme sted. Uten mangfold. Alt de ser er det samme, tilsynelatende perfekt.

 

IMG_2250-6

 

Skal tro om de lengter etter noe annet, om de føler at noe kunne vært annerledes? En lengsel etter noe de ikke helt vet hva er, for noe annet har de vel aldri sett. Ja, om ikke en strekker seg opp og ser over kanten. Kanskje visste ingen om kanten, kanskje har de ant den, men synes den er skremmende.

 

IMG_2252-8

 

En og annen strekker seg alltids opp og ser. Får oversikt. Ser at livet kan by på så uendelig mye mer, at det er rikdom, åh, slik en fantastisk rikdom og overflod.

 

IMG_2255-10

 

De som står ytterst kan alltids strekke seg utover og menge seg med de vakre blomstene utenfor. Kanskje ta en herlig levende dans mens de vaier i vinden. De innenfor har vel ikke så mye valg, de er jo bare korn og kan ikke velge å forflytte seg. Eller?

 

IMG_2247-3

IMG_2242-1

Hva med deg, er du som kornet?

Eller tror du på at du kan forflytte deg til et annet sted, en annen tilstand? Tror du at du ikke har valg, eller tror du at du er ditt eget livs regissør? Tror du at du kan skape et annet liv…

Vel, du skaper jo allerede, gjør du ikke? Hvert minutt av din dag tar du valg, oftest uten å vite det. Det er interessant å begynne å legge merke til dette, observere. Så kan du begynne å velge mer bevisst, slik at du kan skape det livet du ønsker. Et liv med rikdom, mangfold og overflod. Og glede, masse glede!

 

IMG_2243-2