Vårlig fryd!

Vår, vår, elskelige vår! Hvilken fryd og glede bringer ikke de skjønne vårblomster og alle knopper som plutselig skyter ut nye blader! Først hestehoven som stråler som små soler lenge før noe annet har kommet fram fra vinterdvalen.

Blir du ikke glad over å se den første hestehoven? Endelig vår, sier den! Endelig lysere tider! Er de ikke vakre de skjønne gule små, vidåpne mot en fortsatt blek vårsol. Det er lenge siden den første hestehoven dukket opp nå, og inntil nylig har det bare blitt flere og flere.

Nå har hvitveisen stått i blomst en god stund, bjørka har små grønne blader, et hav av ulike knopper skyter ut, ulike arter til ulike tider.

Alt kan ikke komme på en gang, det blir for mye å håndtere! Og våren ville vært over på et blunk. Nei, alt må skje til sin tid, til den tid som er rett for den enkelte. Alt nytt må komme trinnvis, litt og litt, sånn at vi rekker henge med. Sånn at vi rekker å nyte den første hestehoven før neste vårunder setter inn.

Selv om det går sakte, bit for bit, så går det likevel fort, sett i det store bildet. Det er så mye som er nytt, så mange ulike slag som bryter frem etter den stille, kjølige tiden. Det må være umulig å få meg seg alt sammen. Likevel skjer endringene, selv om du ikke ser alt sammen. Da er det nok å nyte det som dukker opp i din vei, og ha tillit til at du vil få dine egne vårunder, og akkurat de du trenger denne gangen.

Våren har kommet lengre her nå enn hva disse bildene viser, og jeg er spesielt glad i hvitveis, den vidunderlige hvitveisen. Og trærne som springer ut! Hva er ditt vårunder i år?

Vintermyke fjell

Jeg var så heldig å tilbringe julen i snødekte landskap. Det regnet lett da vi ankom. Så ble det kaldere og ny snø dalte stille ned noen dager. Den siste ettermiddagen ruslet jeg en tur oppe på vidda, like etter solnedgang.

Ikke et vindpust.

Ikke en eneste lyd, annet enn knitringen i den tørre snøen fra mine egne fottrinn og kameraet som fanger noe av skjønnheten.

Det er så godt å bare stå sånn, stille, og se utover landskapet.

Lytte.

Kjenne den friske luften og duften av ren snø.

Så myke er fjellene i den blå timen og det rosa skjæret fra solnedgangen. Så myke og likevel så uendelig sterke og evige.

Det er som å se inn i en drøm, en lengsel i hjertet etter noe jeg ikke helt vet hva er. En drøm jeg ikke ser helt klart. Ennå.

Jeg ser lyset, fargene. Men kantene og formen er fortsatt uklar.

Det er så vakkert, jeg har ikke lyst til å dra, men det blir for mørkt etter hvert, og kameraet klarer ikke lenger å fokusere.

De bortgjemte elver

høstfarger i elv

Mindre elver kan bli litt bortgjemte de, utilgjengelige. Jeg må kjempe meg ned en bratt veiskråning for å komme helt fram. Selv om jeg er like ved veien, er det som om boligfeltet og gatene er langt, langt borte. Jeg minnes barndommen da jeg hoppet fra stein til stein langs et annet elveleie i et annet vidunderlig naturlandskap.

 

 

Det er så gøy å gå tur langs elva. Det er ingen stier å følge, og turen blir som en utfordrende oppdagelsesreise med nye magiske skatter rundt hver sving. Jeg kommer ikke så langt, denne gangen. Det er tid for å gå hjem og spise frokost.

 

 

 

Inn i høsten

høst skog

 
Høsten er så utrolig vakker, så vakker at ord kommer til kort. Naturen lokker meg ut, kaller meg inn i skogene. Og jeg kjenner lengselen dypt der inne.

Jeg bråvåknet tidlig og så ut på trærne utenfor soveromsvinduet. De var badet i et mykt sollys, så sarte var solstrålene. Jeg måtte ut! Bare en liten tur før frokost.

Jeg kommer ikke inn i de dypeste skoger på en kort morgentur, men det er så  fine trær langs veien i nabolaget også. Naturen er ofte nærmere enn hva man forestiller seg når man bor i mer tettbygde strøk.

 

 
 

Så står jeg her, på utsiden, og ser på skogen. Det er ingen stor skog, men et belte av trær og busker  rundt en liten elv som flyter gjennom boligfeltet. Hvor mange ganger har jeg ikke gått forbi slike steder og bare sett på dette stykke natur utenifra. Hva om jeg går inn?

 

 

 

Gjør du det noen gang? Går inn i skogsholtet du ellers haster forbi? Tråkker på skogbunn uten oppgåtte stier. Lener deg mot et tre og løfter blikket opp? Legger du merke til alle fargene? Formene. Hvordan lyset strømmer inn mellom grenene. Ser du mønstrene i bladverket? Kjenner du lukten av skog?

 

 

 

 

 

Livet ligger i overgangene

høst lind blader

 
Høsten er her. Når den først er satt i gang er det ingen vei tilbake. Selv om sommeren var ekstra varm og ekstra lang, så kommer høsten like fullt, som den gjør hvert år. Sånn er det. Det er livets sykluser. Det er dynamikken mellom yin og yang, hvor yin går over i yang når yin har nådd sitt metningspunkt, og motsatt. Når man har vært lenge nok i den ene, kommer alltid en overgang til den andre, slik som natt alltid skifter til dag. Slik er det i naturen, og slik er det i oss.

Høsten er en overgangsfase mellom sommer og vinter. Jeg har alltid likt høsten. Jeg liker selvfølgelig sommeren også, og kunne likt å ha den litt lengre, men likevel er det godt når høsten kommer. Da blåser det friske vinder, og naturen får de mest fantastiske, glødende toner i det røde, oransje og gule spekteret. Lufta blir klarere. Og når det begynner å bli litt kaldt ute er det så godt å kunne ta på ullgenseren igjen. Pakke seg godt inn i lune varme klær under regntøy og støvler, og gå ut og kjenne på været. Det er en tid for endring, en overgang til noe annet.

 


 

 

Det er kanskje i overgangene det ligger. Svarene, veien videre. Utviklingen. Det er i overgangene bevegelsene skjer.  Det er i overgangen fra en tilstand til en annen at livet skjer. Det er da vi kjenner at vi virkelig lever, er det ikke?

Tiden imellom er der hvor integreringen av forandringen skjer. Med tiden, når man har nådd så langt man kan med integreringen, kan den gå over i en følelse av stillstand. Når alle dager er like uke etter uke, måned for måned, ja kanskje år etter år, så oppdager du på et eller annet tidspunkt at du mangler noe, at livet, eller et område av livet ditt, kjennes dødt og innholdsløst. Meningsløst. Du begynner å lengte etter noe annet, noe bedre og mer meningsfylt. For deg.

 

Det er her du nærmer deg en grense.

Du nærmer deg ytterkanten av det nye du gikk over i for en tid tilbake. Det er det nye du den gang kanskje syntes var spennende. Og da du krysset over den terskelen følte du deg så levende. Så ble du værende der en stund, og «nytt» ble etterhvert til «gammelt» og kjent. Målet ble integrert, og etter enda en stund, oppdager du at du har vært der altfor lenge og du er mettet. Du kjenner at dette stedet ikke lenger er for deg og du begynner å lengte etter noe annet.

Du er på ny i en overgang, ved en ny grense. Og det som driver deg er trangen til å føle at du lever, at det er bevegelse i livet ditt. Alle er vi så ulike når det gjelder hva vi har av ønsker og lengsler. Når man ser på et liv utenfra, med andre øyne enn denne som lever livet, kan et liv se ut til å være uten bevegelser. Det kommer an på hvilke øyne som ser og hva de synes er mye eller lite bevegelse i et liv. Hva man synes om andre er svært så subjektivt. Hva med ditt eget liv? Gjennom andre opplever man seg selv heter det. Og det er sant, på en måte.

Livet føles mer vibrerende i overgangene. Skummelt, stressende, spennende. Du er forventningsfull, kjenner kanskje blodet pumpe. Du er mer oppmerksom, øynene åpnere, kroppen i beredskap, for du vet ikke helt hva som venter på den andre siden. Og når du først krysser over er det ingen vei tilbake. Hvem vil vel tilbake. Ikke når du først har gått forbi grensen og gått inn i noe nytt.

 

Lind blader høst

Livet driver deg videre.

Det er som yin og yang. Det er naturens gang. Hold derfor ikke tilbake når du kjenner at metningen er nådd og det åpner seg for noe nytt. Ja, det er mulig å hale forandringen ut i tid, kanskje fordi du er redd. Kanskje kommer tvilen. Du kan holde igjen, tviholde, fordi en del av deg ikke ønsker forandringen. Men, kjære, forandringen vil komme før eller siden. Slipp taket! Om du holder igjen vil forandringen kanskje komme på andre måter, tøffere måter.

Visdommen ser du i naturen. Høsten kommer glidende, litt og litt, myk, vennlig. La deg selv flyte med, kjære. Holder du igjen vil metningen bli så mye sterkere og presset vil bli så stort at forandring til slutt vil det komme som i en eksplosjon, overgangen vil bli svært brå, kjære. Ja, når man holder igjen kommer kanskje sykdom, livskriser, skader. La deg flyte med. Det er jo disse forandringene, utviklingen, livet ønsker for deg. Livet vil ikke at du skal stå stille hele tiden. Du har nye mål å gå mot, kjære. Åpne deg for dem, og se hvilke nye gaver livet bringer til deg. Lev! Gå ut i livet! Hold deg i bevegelse, kjære. Se bare på høstprakten, trærne stråler med den største skjønnhet i prosessen!