De bortgjemte elver

høstfarger i elv

Mindre elver kan bli litt bortgjemte de, utilgjengelige. Jeg må kjempe meg ned en bratt veiskråning for å komme helt fram. Selv om jeg er like ved veien, er det som om boligfeltet og gatene er langt, langt borte. Jeg minnes barndommen da jeg hoppet fra stein til stein langs et annet elveleie i et annet vidunderlig naturlandskap.

 

 

Det er så gøy å gå tur langs elva. Det er ingen stier å følge, og turen blir som en utfordrende oppdagelsesreise med nye magiske skatter rundt hver sving. Jeg kommer ikke så langt, denne gangen. Det er tid for å gå hjem og spise frokost.

 

 

 

Inn i høsten

høst skog

 
Høsten er så utrolig vakker, så vakker at ord kommer til kort. Naturen lokker meg ut, kaller meg inn i skogene. Og jeg kjenner lengselen dypt der inne.

Jeg bråvåknet tidlig og så ut på trærne utenfor soveromsvinduet. De var badet i et mykt sollys, så sarte var solstrålene. Jeg måtte ut! Bare en liten tur før frokost.

Jeg kommer ikke inn i de dypeste skoger på en kort morgentur, men det er så  fine trær langs veien i nabolaget også. Naturen er ofte nærmere enn hva man forestiller seg når man bor i mer tettbygde strøk.

 

 
 

Så står jeg her, på utsiden, og ser på skogen. Det er ingen stor skog, men et belte av trær og busker  rundt en liten elv som flyter gjennom boligfeltet. Hvor mange ganger har jeg ikke gått forbi slike steder og bare sett på dette stykke natur utenifra. Hva om jeg går inn?

 

 

 

Gjør du det noen gang? Går inn i skogsholtet du ellers haster forbi? Tråkker på skogbunn uten oppgåtte stier. Lener deg mot et tre og løfter blikket opp? Legger du merke til alle fargene? Formene. Hvordan lyset strømmer inn mellom grenene. Ser du mønstrene i bladverket? Kjenner du lukten av skog?

 

 

 

 

 

Livet ligger i overgangene

høst lind blader

 
Høsten er her. Når den først er satt i gang er det ingen vei tilbake. Selv om sommeren var ekstra varm og ekstra lang, så kommer høsten like fullt, som den gjør hvert år. Sånn er det. Det er livets sykluser. Det er dynamikken mellom yin og yang, hvor yin går over i yang når yin har nådd sitt metningspunkt, og motsatt. Når man har vært lenge nok i den ene, kommer alltid en overgang til den andre, slik som natt alltid skifter til dag. Slik er det i naturen, og slik er det i oss.

Høsten er en overgangsfase mellom sommer og vinter. Jeg har alltid likt høsten. Jeg liker selvfølgelig sommeren også, og kunne likt å ha den litt lengre, men likevel er det godt når høsten kommer. Da blåser det friske vinder, og naturen får de mest fantastiske, glødende toner i det røde, oransje og gule spekteret. Lufta blir klarere. Og når det begynner å bli litt kaldt ute er det så godt å kunne ta på ullgenseren igjen. Pakke seg godt inn i lune varme klær under regntøy og støvler, og gå ut og kjenne på været. Det er en tid for endring, en overgang til noe annet.

 


 

 

Det er kanskje i overgangene det ligger. Svarene, veien videre. Utviklingen. Det er i overgangene bevegelsene skjer.  Det er i overgangen fra en tilstand til en annen at livet skjer. Det er da vi kjenner at vi virkelig lever, er det ikke?

Tiden imellom er der hvor integreringen av forandringen skjer. Med tiden, når man har nådd så langt man kan med integreringen, kan den gå over i en følelse av stillstand. Når alle dager er like uke etter uke, måned for måned, ja kanskje år etter år, så oppdager du på et eller annet tidspunkt at du mangler noe, at livet, eller et område av livet ditt, kjennes dødt og innholdsløst. Meningsløst. Du begynner å lengte etter noe annet, noe bedre og mer meningsfylt. For deg.

 

Det er her du nærmer deg en grense.

Du nærmer deg ytterkanten av det nye du gikk over i for en tid tilbake. Det er det nye du den gang kanskje syntes var spennende. Og da du krysset over den terskelen følte du deg så levende. Så ble du værende der en stund, og «nytt» ble etterhvert til «gammelt» og kjent. Målet ble integrert, og etter enda en stund, oppdager du at du har vært der altfor lenge og du er mettet. Du kjenner at dette stedet ikke lenger er for deg og du begynner å lengte etter noe annet.

Du er på ny i en overgang, ved en ny grense. Og det som driver deg er trangen til å føle at du lever, at det er bevegelse i livet ditt. Alle er vi så ulike når det gjelder hva vi har av ønsker og lengsler. Når man ser på et liv utenfra, med andre øyne enn denne som lever livet, kan et liv se ut til å være uten bevegelser. Det kommer an på hvilke øyne som ser og hva de synes er mye eller lite bevegelse i et liv. Hva man synes om andre er svært så subjektivt. Hva med ditt eget liv? Gjennom andre opplever man seg selv heter det. Og det er sant, på en måte.

Livet føles mer vibrerende i overgangene. Skummelt, stressende, spennende. Du er forventningsfull, kjenner kanskje blodet pumpe. Du er mer oppmerksom, øynene åpnere, kroppen i beredskap, for du vet ikke helt hva som venter på den andre siden. Og når du først krysser over er det ingen vei tilbake. Hvem vil vel tilbake. Ikke når du først har gått forbi grensen og gått inn i noe nytt.

 

Lind blader høst

Livet driver deg videre.

Det er som yin og yang. Det er naturens gang. Hold derfor ikke tilbake når du kjenner at metningen er nådd og det åpner seg for noe nytt. Ja, det er mulig å hale forandringen ut i tid, kanskje fordi du er redd. Kanskje kommer tvilen. Du kan holde igjen, tviholde, fordi en del av deg ikke ønsker forandringen. Men, kjære, forandringen vil komme før eller siden. Slipp taket! Om du holder igjen vil forandringen kanskje komme på andre måter, tøffere måter.

Visdommen ser du i naturen. Høsten kommer glidende, litt og litt, myk, vennlig. La deg selv flyte med, kjære. Holder du igjen vil metningen bli så mye sterkere og presset vil bli så stort at forandring til slutt vil det komme som i en eksplosjon, overgangen vil bli svært brå, kjære. Ja, når man holder igjen kommer kanskje sykdom, livskriser, skader. La deg flyte med. Det er jo disse forandringene, utviklingen, livet ønsker for deg. Livet vil ikke at du skal stå stille hele tiden. Du har nye mål å gå mot, kjære. Åpne deg for dem, og se hvilke nye gaver livet bringer til deg. Lev! Gå ut i livet! Hold deg i bevegelse, kjære. Se bare på høstprakten, trærne stråler med den største skjønnhet i prosessen!

 

 

 

Pust!

siv vind høyst

 
Pust! sa vinden. Pust meg inn, la meg fylle deg. La meg blåse gjennom din kropp. La meg klarne ditt sinn!

 

 

 

 

Jeg vil leke i ditt hår, dytte deg forsiktig, rive i klærne dine. Jeg vil bøye deg, som sivet, gjøre deg ydmyk og fleksibel. Beveg deg! Løp med meg! Hopp og dans! Kjenn. Føl. Er det ikke herlig?

 

 

 

 

Jeg vil friske deg opp, gjøre deg glad, så du vil føle deg levende. Kjenn hvordan du lever! Pust! Når jeg uler rund ørene dine, så rop med meg, med lungenes fulle kraft. Jeg er vinden. Jeg er liv! Jeg er pust.

 

 

 

 

Hvile i naturen

 

Har du noen gang lagt deg ned når du har vært på tur i skogen? Tatt en hvil, utstrakt på rygg med blikket opp mot himmelen. Aldri føler jeg meg så ett med naturen som når jeg gjør det, som denne dagen i midten av september, midt på stien blant bregner med begynnende høstfarger.

Perspektivet blir helt annerledes da, man ser ting man ellers ikke ville ha sett, og får en annen vinkling på omgivelsene. Som om man entrer en helt annen verden…

 

høstskog med perspektiv fra bakken

 

Så godt å kjenne blader og lyng mot kinnene, og den herlige duften av skogbunn som jeg plutselig legger mer merke til… Og når jeg ligger slik, helt stille, hører jeg fuglene bedre, og kanskje kommer de nærmere også. Bedre hvile finnes ikke, rett på bakken i moder jords frie natur, med hodet fri for tanker…

 

På gjensyn, vakre høstfarger

 

Det er ikke lenge siden naturen var full av sterke og vakre høstfarger. Og nå er det slutt. Heldigvis fikk jeg tatt noe få bilder av høstprakten, som nå kun er minner om en flammende høst.

Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å slippe de vakre fargene ennå. Det er vemodig når alle de sterke fargene forsvinner.  Ja, for det er ikke alltid lett å slippe de ting man liker og er glad i, slippe det man elsker, og de man elsker, eller tror man elsker. Og hvorfor skal man det, kan man spørre, det virker jo litt underlig… Men, jo, det er for å bli fri i seg selv og å sette de andre fri. Fri fra behov og begjær, fri fra all avhengighet, slik at man lettere kan se sin egen vei og følge den. Sitt eget hjertes vei.

 

 

Det er en indre frihet, og betyr ikke at man må fjerne seg fra det og de man elsker. Nei, det er båndene imellom man frir seg fra. Det du elsker er der fortsatt, men du er ikke lenger bundet fast, du er fri! Og på samme måte som trærne kaster sine vakre blader om høsten, kan også du slippe dine bånd til det og de du elsker, og slik bli fri, som høstbladet som danser i vinden og treet som tar vare på sine krefter gjennom vinteren.

 

Rødoransje blader i morgensol

Tre med gule blader i morgensol

Høstens frigjørende dans

 

Høsten byr på så mange utrolig vakre forvandlinger. Sommerens prangende blomstring er lett å legge merke til, og vi fryder oss gjerne over skjønne blomsterfarger og -former. Høstens mange skjønnheter er lettere å overse. Disse geitramsene ser egentlig ikke så spesielle ut når man går forbi, men se så skjønne de er når man går litt tettere på!

 

IMG_8944-1

 

De er ferdig med både blomstring og frøsetting, og har sendt sine små håpefulle ut i verden, dansende med vinden. Hvite og ulne som snøfnugg var de i den tidlige høstluften. Nå står moderplantene der som modne foreldre tilbake.

 

IMG_8965-1

 

Den sterke og stødige stilken i midten og de bølgende restene av frøstander får meg til å tenke på dans, en herlig frigjørende, glad og sprudlende dans! Nå har de gjort det de skulle, og danser så glade og frie! Og noen av barna har blitt igjen, som små stjerner av fyrverkeri i dansen.

 

IMG_8915-1

 

Og du som går forbi kan være med om du ser dem og lar deg rive med… Kan du kjenne den sprudlende dansen bølge gjennom kroppen din, bølge så herlig og fri rundt en fast og stødig stamme…

 

IMG_8962-3

Høstløvet

 

Bladene som en gang var så fulle av klorofyll, har nå mistet sin sterke, grønne farge. Det er slik det skal være. Kraften er ikke tapt. Den er i moderplanten. Da bladene var grønne samlet planten nye krefter Alt det grønne ble reflektert ut på verden, og på oss, hvor vi ble badet i kjærlighet og helbredende grønn kraft.

 

Høstskog i morgensol

 

Klorofyllet som reflekterer grønnfargen trekkes nå tilbake til røttene slik at planten kan overleve vinteren. De underliggende farger åpenbares så for en stund, de gule, oransje og røde. Akkurat som fargene til våre tre nedre chakra, der vår personlighet holder hus. Man kan tenke at disse ble badet i grønn og kjærlig energi gjennom sommeren. De ble overstrålet av det grønne, som i en eneste lang, myk healing.  Det er som hjertets kjærlighet til mennesket i oss, da grønn er hjertetchakraets farge. Og nå skinner mennesket i oss i de vakreste og sterkeste farger! Høstens farger.

 

IMG_9173-1

 

I naturen stråler bladene bokstavelig talt, de er nærmest selvlysende i solens lys. Etter sommerens grønne kjærlighetsbad, som fra en kjærlig og omsluttende mor og far, ja, kan man da annet enn å stråle så vakkert og sterkt da? Selv med mange sår og arr etter all ytre påvirkning gjennom vekstsesongen. Det er som om hjertet har løftet våre personlighetsfarger opp i en klar og strålende vibrasjon som skinner og stråler forbi alle sår!

 

Høstfargede lønneblader i lysende gul og grønn

 

IMG_9265-1

 

IMG_9290-1

 

Gyldne høstfarger

 

Så faller bladene til bakken, etter en befriende og luftig tur i fritt svev.

 

Høstfarget løv faller på bakken

 

Bladet skjelver før det faller, ja, for det har jo aldri sluppet seg selv helt fri før, ikke før det var rede.

 

Høstløv faller

 

På bakken skal det først gi isolasjon og varme, og så oppløses og gi næring til sin moderplante slik at den og andre kan vokse seg enda sterkere og større neste sommer, med enda flere blader, og i mange påfølgende somre.

 

Høstløv på bakken

Rosen i hjertet

 

Det er høst, og alle sommerens roser visner ned. Noen få blomstrer fortsatt, høstens siste roser.

 

Hvite roser med benk i bakgrunn

 

Rosa roser 1

 

Lys rosa roser og benk

 

Men rosens kraft visner ikke, selv om det er høst. Ja, legg rosen inn i ditt hjerte kjære deg, slik at den kan holdes frisk gjennom vinteren, fram til neste vår og sommer. I hjertet kan rosen folde seg fullt ut, og blomstre for evig…

 

Rosa rose 4

 

… og vise rosens vei…

 

Rosa rose ved trapp 5

 

… en vei av barmhjertighet og medfølelse…

 

Rødrosa roser 2

 

Rødrosa roser

 

Rosen bærer også moden frukt nå, og de som kommer fra de viltvoksende, enkle roser kan spises. ja, ta også disse inn, spis dem, så rosens frukter kan gi fysisk næring til alle dine celler, og du blir en rose både i hjerte og kropp…

 

Modne nyper

Den allmektige naturen…

 

Naturen skaper skjønnhet overalt. Som dråper i regndammer på hard betong…

 

Barbeint i regnet

 

Barbeint i regndam

 

…eller regndråper på paraplyen….

 

Paraply med regndråper

 

Regndråper på paraply 2

 

Regndråper på paraply 3

 

…som små planter som ikke trenger annet enn en bitte liten flekk med sand og litt fuktighet for å spire sine små frø, og springe ut i full blomst…

 

Stemorsblomster i steinfuger

 

Liten margeritt vokser i steinfuge

 

Naturen er overalt, fordi vi lever midt i den. Og prøver vi å fortrenge dyr og vekster, vil de alltid klare å komme tilbake, før eller siden.

La oss slutte å kjempe imot og fortrenge naturen. La oss heller dra fordeler av den slik den er, som å leve i en strøm sammen med den, som om naturen strømmer gjennom oss. Og slik endelig forstå og erfare at vi ER naturen, vakre som sollyset som strømmer gjennom skyene etter regnvær.

 

Sollys trenger gjennom skyene etter torden