Speilinger i smeltevann

 

Den siste snøen smelter, og det dannes vannspeil over alt. Vannet er ganske stille, og speilbilder trer frem mellom rester av snø og is. Vinden som kruser overflaten gjør speilbildet litt uklart og forvrengt, men man aner likevel noe.

 

IMG_9794-1

IMG_9819-1

 

Når vinden stilner helt blir vannet også stille og speilbildet klart.  Man kan gjenkjenne seg selv i det om man ser etter…

 

IMG_9725-1

 

Med solen som stråler inn, kan man se flere lag man ikke så før.  Til og med den klare blå himmel med vakre finværsskyer blir tydelig i speilingen…

Både bunn, himmel og alt imellom trer frem i en vakker symfoni…

Kan du se din egen skjønnhet der i vannspeilet…?

 

IMG_9688-1

April, april…

 

April er lunefull. Ikke før snøen begynner å smelte for alvor, og man så smått begynner å se nytt liv titte fram her og der, så kommer det sannelig snø igjen. Hele denne skiftende måneden innledes med første april, så da er det vel ikke rart om resten av måneden driver med «lureri»…

 

Dråper på nakne grener 3

Dråper på nakne grener 4

 

Denne stadige vekslingen i vær, føre og temperaturer har også sin skjønnhet, som disse dråpene på nakne grener. De kom etter snøfall som kledte alt i atter en hvit kappe, og som så vekslet over til sludd og regn, fram og tilbake… Først trodde jeg det var gåsungene jeg har ventet og ventet på…

 

Dråper på nakne grener 2

Dråpe på naken gren

 

Men er det ikke magisk?!

Akkurat som når gamle mønstre og vaner er i ferd med å slippe taket, er det helt naturlig å få tilbakefall, selv om man først tror det er over. Det veksler, og det veksler stadig raskere ved at det tar stadig kortere tid å hente seg tilbake. Sånn som det er med april… Og underveis, ja da kan man nyte skjønnheten som dukker opp mellom de siste slagene før det nye liv trår inn for fullt!

 

Dråper på fargerike grener

Fjellene gir perspektiv

 

Jeg var på togreise i påska, fra Oslo til Åndalsnes. Reisen gikk sakte oppover, opp til de store, vide fjellene ved Dombås. Med Raumabanen steg vi så ned mellom bratte fjellsider og flotte tinder.

 

Fantastiske fjell i nærheten av Trollstigen

 

Jeg følte meg plutselig så liten der nede i dalen med høye fjell på alle kanter. Ja, ikke ubetydelig, men liten. Og som en av mange. Det føltes som om jeg befant meg i en bitte liten sprekk i skorpa på jordkloden, som et lite støvkorn.

 

Fjell i Romsdalen 1

 

I det daglige er det lett for at verden hovedsakelig dreier seg om meg, i mine øyne. Jeg er opptatt av å ha det bra, føle meg bra, lykkes med det jeg gjør, og med mine relasjoner til de rundt meg. Ja, selv om jeg egentlig ikke er en egoistisk eller spesielt selvopptatt person.

 

Romsdalshorn speiler seg i Rauma med is

 

Jeg har et dypt ønske om å gjøre godt for andre, for verden. For å kunne det på en best mulig måte må jeg dykke innover i meg selv. Jeg må ned i dalene og elvene, for man blir ikke vis av å bare befinne seg på toppen av fjellet.

 

Vår ved elva Rauma - turkis elv

 

Det er sånn det er, med selvutvikling og åndelig vekst. Man må se innover og nedover i seg selv for å lære seg selv å kjenne. For å lære å akseptere seg selv og elske seg selv. Man må se innover. Og det kan ta tid. Etter en god del utforsking av mine daler og elver er jeg ikke lenger den jeg var for noen år tilbake. Og likevel er jeg stadig fokusert innover i meg selv.

 

Rauma - turkis elv med is

 

Men fjellene, de gir perspektiv. De løfter mitt blikk slik at jeg kan se at jeg kan gjøre gode ting slik jeg er, her og nå. Jeg kan løfte blikket og bryte ut av klagesirkelen en stund, til tross for at selvinnsikten fortsatt ikke er fullendt. Ja, det vil den kanskje aldri bli.

 

Fjell og elva Rauma i Romsdal 2

 

Jeg må se at jeg er en av mange her på jorden. Alt dreier seg ikke om meg. Hensikten med mitt liv er ikke å kun se innover for å ivareta meg og mine behov, selv om det også er viktig. Nei, hensikten er også å rette fokus på hva jeg kan gjøre av godt for verden. For andre mennesker, de nær meg, menneskeheten, dyrene, naturen, jorden. Og jeg vil ikke trenge noe i gjengjeld. For når jeg trenger å få noe tilbake, da er fortsatt mitt fokus til syvende og sist innovervendt.

 

Fjell speiler seg i vann - Romsdalshorn og Rauma ved Åndalsnes

 

Når toget går videre, helt ut til Åndalsnes, åpner landskapet seg. Det er fortsatt fantastiske fjell å se i alle retninger, men det er likevel åpent. Herfra får jeg oversikt igjen, over elven, dalene, fjorden og fjellene rundt, der de eksisterer i perfekt harmoni med hverandre.

 

Åndalsnes omgitt av vakre fjell

Utsikt fra Åndalsnes på snødekte fjell

 

Fjelltoppene minner meg om de mål jeg går mot. Og jeg tenker på hvilken himmelsk følelse det er å stå på toppen av et fjell, og den evige fred som omslutter en der oppe, ved turens mål. Ingen naturopplevelse jeg har hatt kan måle seg med opplevelsen av å nå en fjelltopp etter en lang og slitsom, men herlig, tur oppover.

De blå fjellene og tindene viser styrke og kraft. Klarhet og fokus. Trygghet og ro. Stillhet. Og et koblingspunkt mellom himmel og jord. Det er dit jeg vil. Og det er der jeg er akkurat nå i dette øyeblikk. Målet er alt nådd ved reisens begynnelse…

Og uten de dype daler og elver ville ingen fjelltopper eksistere…

 

Romsdalshorn med Rauma i forgrunn - blå fjell

En tung dag forvandles til en gledens dag!

 

På facebook er det så mange som deler så mange vakre ord og bilder. De gir trøst, oppmuntring, mot og glede, og jeg takker fra hjertet alle de som deler av dette uendelige hav av skjønnhet.

I dag vil jeg dele tanker fra en av de tunge dager, håper det er greit… For en tung, så tung dag kan være porten til en gledens dag.

Jeg sitter for meg selv og klager over alt jeg ikke liker ved meg selv og livet mitt, så negativ. På sånne dager har jeg funnet ut at det er best å skrive det ned, alle disse tankene som farer rundt i hodet og skaper tyngde og smerte i meg. Jeg skriver det ut av meg og får det på avstand slik at jeg kan betrakte det og så se hva som er SANNHET. Jeg skal ikke gjengi alt her, men noe vil jeg dele, for kanskje er det noen som kjenner seg igjen?

Etter linje på linje med klaging skriver jeg:

Nei, det er bare å innrømme det. Jeg er …. Jeg er…… Ville skrive noe negativt, håpløst, men klarer det ikke. For det er ikke SANNHETEN om hva jeg er. Jeg ER ikke noe negativt eller håpløst. Hva er jeg? Hva er jeg? hva er jeg…?! Jeg vet hva jeg egentlig er. JEG ER VAKKER, JEG ER GOD, JEG ER KJÆRLIGHET, JEG ER LYS. Alle er dette, innerst inne. Men utfordringen er å integrere det i personligheten, i hverdagen, i alt jeg gjør, tenker og sier. I alle mine møter med andre mennesker. Hvordan gjør jeg det?

Og jeg merker at de gamle spor er sterke, tilsynelatende. Ja, bare tilsynelatende. Jeg MÅ jo ikke lenger være redd for hva andre skulle tenke om meg. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å bli avvist. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å framstå som rar eller dum. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å ikke få fram det jeg vil si. Jeg MÅ ikke lenger være en ingenting.

Jeg trenger ikke lenger frykten, ikke egentlig. Fram til nå har jeg valgt å beholde den, en del av den ihvertfall, selv om mye er sluppet. Hvorfor skal jeg fortsette med det? Hvorfor skal jeg fortsette å kjempe mot usynlig troll. Hvorfor skal jeg fortsette å la trollene styre over meg, jeg som vil være fri? Jeg har jobbet så mye for å slippe frykten for trollene, og har forløst så mye. Trollene, som egentlig ikke er så farlige som man tror… Jeg tenker av og til at det kanskje er mer der i underbevisstheten, som jeg ikke vil gå inn i. Men når skal det skje da? Og må jeg egentlig det for at ting skal være bedre? Må jeg fortsatt det for å vandre med solens stråler gjennom meg?

Det finnes en lettere vei nå, jeg har gått den tunge lenge nok. Jeg kan velge å la andre ta min tunge kappe, mine lodd som henger i føttene. Det er kjære vesener som står klare for å løfte det av meg, om jeg vil og tillater det.

Hvorfor skulle jeg ikke det? Hva hindrer meg? Er jeg redd for lyset og kjærligheten? Hvorfor? Er det fordi jeg da vil se meg selv og bli nødt til å akseptere meg slik jeg er? Er det fordi jeg skammer meg slik over hvordan jeg har blitt, hvordan jeg tror jeg er? Når jeg endelig får se mitt egentlige vesen i sitt fulle, vil jeg da skamme meg over at det som jeg egentlig er ikke har fått komme fram i meg før, fordi jeg dømte meg selv? Dømte meg selv for ikke å gjøre alt jeg kunne ha gjort for andre mennesker, for jorden, for ….

Nå ville jeg skrive Gud, men det var vanskelig. Hvorfor? Fordi jeg tar avstand fra Gud, fordi jeg føler meg forrådt, fordi jeg skammer meg overfor Gud. Fordi jeg har forlatt Gud og fordi Gud har forlatt meg. Trodde jeg. Den dypeste lidelse. Ikke god nok for Gud. Hvem sier det? Jeg. Jeg, og ingen andre. Når andre sier jeg ikke er god nok, er det en speiling. Derfor er det jeg som sier det. Ingen andre. Og for de som ikke liker ordet Gud på grunn av de gamle religioners virke, kan kalle det noe annet… som universet, kilden eller noe annet man er mer komfortabel med…

Men nå sier jeg, -jeg vil være FRI! Jeg BLIR fri. For hver dag som går vil jeg føle og forstå at jeg blir mer og mer fri. Hver dag vil jeg si til meg selv, i dag er jeg ett skritt nærmere min frihet, ett skritt nærmere meg selv, ett skritt nærmere kjærligheten. Ett skritt nærmere Gud. Egentlig har jeg alltid vært en del av Gud, men jeg er ett skritt nærmere å forstå dette fullt og helt. Og det til tross for at det fortsatt er kamper i hverdagen, og tunge dager.

Og det er en GLEDENS dag! HVER DAG skal derfor være en GLEDENS DAG…!

 

Tindene i Trollveggen 1

Tindene i Trollveggen

 

Bildene er fra Trollveggen, med de forevigede troll på toppen. Trollene vi frykter i vårt indre… Se på dem der de strekker seg helt opp i den klare, blå himmelen. De strekker seg mot det høyeste. Når vi går forbi dem, vil vi gå med hodet i himmelen, i klarhet og solskinn, alltid.

Om tindene i Trollveggen og Romsdalshornet som står like ved finnes et sagn, som forteller om hvordan trollene feiret bryllup og bygde veggen mens de feiret, helt opp i himmelen. Det var en fantastisk fest! Så klatret de opp på baksiden av veggen for å se på sitt verk mens Romsdalskongen satt foran og så på. De ble helt satt ut av den fantastiske utsikten og skjønnheten de så, og det lille trollet som skulle varsle om soloppgang glemte seg helt… Helt til sola steg opp og varmet kongen i nakken…

 

Romsdalshorn og tindene på toppen av Trollveggen

Sakte forandringer

 

Her satt jeg i dag, ganske lenge. Jeg gikk på ski i skogen, utenfor alle stier, etter en tung, tung dag. Dagen føltes så tung fordi jeg var utålmodig og rastløs. Jeg lengter etter forandringer. Og blir frustrert fordi det føles som om alt står stille. Så vet jeg at en tur i naturen gjør godt og gir fred i sinnet og tankene.

 

Rasteplass i skogen

 

Jeg har jo mang en gang hørt at ting må ta sin tid, og at alt kommer når tiden er inne. Det er bare ikke så lett å akseptere dette fullt og helt.

I dag da jeg satt der med et lite sitteunderlag mellom meg og berget og solens varme i ansiktet, var det som om skogen minnet meg om denne store sannheten. Forandringer tar tid.

Det var så stille da jeg satt der. Trærne, lyngen, mosen – alt bare er der, så stille og tilsynelatende uten forandring. Men alle planter begynner så smått å vokse nå når våren kommer, jeg ser det bare ikke, ikke mens jeg sitter der og ser og kjenner. Men jeg vet det. Forandringene kommer.

Og skogen sier til meg, -ta det helt med ro.

 

Røsslyng

Kongle på berget

Gult lav på døde kvister

Mose på dødt tre

Mens jeg venter på våren…

 

Snøen dekker så mye enda, og jeg lengter etter våren. Jeg hører fuglene som varsler vår, men det er vanskelig å se den…

Mens jeg venter drar jeg på leting etter farger og liv i naturen, sammen med min lille vakre venn. Leter etter våren…

 

IMG_8988-1

 

Og se, det har så vidt begynt å gro der sola tar mest.

 

Grønt blad i vissent løv

IMG_9001-1

 

Og gåsungene kommer! Og raklene.

 

IMG_9026-1

Gåsunger 2

Gåsunger 3

Første rakler på bjørka

 

Det gir meg nytt håp om at jeg og alle andre snart vil fylles med ny livskraft, og glede over å være til.  Det bringer meg tro på at solens varme snart vil fylle oss alle, slik at vi ikke lenger trenger å skjules under beskyttende lag. Slik som den gamle barken på trærne løsner og faller av litt etter litt, og ny trer fram med sin sarthet og sine vakre farger.

 

IMG_9012-1

IMG_9011-1

Bjørk med gyllen bark

 

Hva med deg, har du fått øye på noen vårtegn allerede?

Solgløtt i vinduskarmen

 

Endelig litt sol i vinduskarmen igjen. Det er godt å kunne åpne vinduet og slippe lys og luft inn etter en lang mørk vinter. Som et løfte om vår, med nytt liv og nytt håp! Og de vakre gjenstander (og puser…) får et ekstra løft og kommer til sin rett i det bleke sollyset, der i vinduskarmen…