På gjensyn, vakre høstfarger

 

Det er ikke lenge siden naturen var full av sterke og vakre høstfarger. Og nå er det slutt. Heldigvis fikk jeg tatt noe få bilder av høstprakten, som nå kun er minner om en flammende høst.

Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å slippe de vakre fargene ennå. Det er vemodig når alle de sterke fargene forsvinner.  Ja, for det er ikke alltid lett å slippe de ting man liker og er glad i, slippe det man elsker, og de man elsker, eller tror man elsker. Og hvorfor skal man det, kan man spørre, det virker jo litt underlig… Men, jo, det er for å bli fri i seg selv og å sette de andre fri. Fri fra behov og begjær, fri fra all avhengighet, slik at man lettere kan se sin egen vei og følge den. Sitt eget hjertes vei.

 

 

Det er en indre frihet, og betyr ikke at man må fjerne seg fra det og de man elsker. Nei, det er båndene imellom man frir seg fra. Det du elsker er der fortsatt, men du er ikke lenger bundet fast, du er fri! Og på samme måte som trærne kaster sine vakre blader om høsten, kan også du slippe dine bånd til det og de du elsker, og slik bli fri, som høstbladet som danser i vinden og treet som tar vare på sine krefter gjennom vinteren.

 

Rødoransje blader i morgensol

Tre med gule blader i morgensol

2 kommentarer til «På gjensyn, vakre høstfarger»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *