Pust!

siv vind høyst

 
Pust! sa vinden. Pust meg inn, la meg fylle deg. La meg blåse gjennom din kropp. La meg klarne ditt sinn!

 

 

 

 

Jeg vil leke i ditt hår, dytte deg forsiktig, rive i klærne dine. Jeg vil bøye deg, som sivet, gjøre deg ydmyk og fleksibel. Beveg deg! Løp med meg! Hopp og dans! Kjenn. Føl. Er det ikke herlig?

 

 

 

 

Jeg vil friske deg opp, gjøre deg glad, så du vil føle deg levende. Kjenn hvordan du lever! Pust! Når jeg uler rund ørene dine, så rop med meg, med lungenes fulle kraft. Jeg er vinden. Jeg er liv! Jeg er pust.

 

 

 

 

Fredelig kveld ved sjøen

 
Nylig dro jeg ut på fototur med en idé om å ta bilder fra en beitemark i kveldssol, ikke langt hjemmefra. Men jeg dro litt for sent, sola skinte ikke lenger der. Så synd, jeg hadde kjørt forbi stedet mange ettermiddager gjennom sommeren, og beundret hvordan den lave sola sendte magiske stråler inn mellom trærne. Kanskje en annen gang da.

I stedet gikk jeg en tur langs sjøen ved solnedgang. Så utrolig fredfylt og ganske så stille.

 

Siv solnedgang

 
 

På Oslofjorden er det ikke lenger så mange båter på denne tiden av året, tross den gode varmen. Og om kvelden blir det enda roligere. Det er så godt å sitte ute og skue utover vannet når sola går ned, og så sitte litt til, til det nesten er helt mørkt. Dyrene og fuglene blir stille, kanskje nyter de også solnedgangen.

 

Siv vann solnedgang

 
 

Freden og stillheten synker dypere inn i kroppen i slike stunder, og jeg har nesten ikke lyst til å dra hjem. Det er så vakkert. Jeg kjenner gleden langt inn i sjelen.

På vei tilbake til bilen oppdaget jeg et nydelig svanepar innerst i bukta. Kanskje er det her de vil tilbringe natten. Tenk å leve ute i naturen hele tiden, som det mest naturlige av alt. De savner nok ikke noe hus å trekke inn i, en TV  å se på når kvelden kommer. Et hus fylt av ting og kunstig lys. Sukk.

 

svanepar på vann siv kveld

 

 

Skogbunn

 

Hvem bor der langt nede på skogbunnen, tro? Hvem vandrer under søte små bregneblader og regnvåt gjøkesyre?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-25-10

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-24-9

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-26-11

Hvem pusler rund bittesmå sopp av ulikt slag? Hvem søker ly under små hatter når digre regndråper hamrer ned fra sorte tordenskyer på himmelen?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-30-14

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-29-13

 

De store grantrærne beskytter godt, så det verste slagregnet slipper de. Men likevel, fallet fra grenene er høyt.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-37-15

 

Kanskje søker de ly under en rot eller i en liten hule ved foten av et gammelt tre.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-54-21

 

Hvem bor her på denne vidunderlige skogbunnen, hvem er de?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-19-6

 

Er det de som steller og stuller med de søte små vekster kanskje, så de holder seg friske og sterke, tross alle som tråkker og sykler rundt i skogen. Skjønne vesener må det være, som bor i slik en vidunderlig liten miniatyrskog ved foten av de store grantrærne.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-47-17

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-56-23

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-20-7

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-63-24

 

<a href=»https://www.bloglovin.com/blog/7179617/?claim=ac6ppa7yecf»>Follow my blog with Bloglovin</a>

Friskt vårregn

 

Nå kom plutselig sommeren, men for bare litt siden var det fortsatt vår og regn. Mange synes det er deprimerende med tungt skydekke, tåke og regn. Jeg er glad i regn og tåke jeg. Særlig på en mild vårdag. På sånne dager er det så forfriskende ute.

For litt siden tok jeg min første skogstur siden påske! Mange fine soldager har det vært i mai, men først på en regndag fikk jeg virkelig lyst og inspirasjon til å gå ut og kjenne på naturen. Jeg liker meg nesten bedre ute på fototur når det regner. Bildene kan bli mer spennende da. Man kan se andre ting enn når sola skinner fra en knall blå himmel. Lyset er mykere og mer sart. Og naturen koser seg.

 

Vårskog i regn-82-3

 

Naturen er glad i regnet, det er jeg sikker på. Kanskje er det derfor det er så godt å gå ut i skogen på sånne dager fordi man kan kjenne at naturen fryder seg. Både planter og dyr vil jeg tro. Det var jo tørt så lenge.

 

 

Hva er vel deprimerende med litt regn. Så vakker og mystisk ser naturen ut med lave skyer på en vindstille regndag. Hvilken glede for øynene er det vel ikke med dråper på bladene og de nye granskuddene som lyser opp langs stien. Luften så fuktig og ren, så etterlengtet etter en lang tørkeperiode.

 

Vårskog i regn-120-13

 

Vårskog i regn-119-12

 

Det er en type regn som nesten ikke høres. Det faller mykt og stille til bakken. Triller kjærtegnende over bladene og blomstene, og synker langsomt ned i jorda. Det er den typen regn som gir god fukt gjennom jordlagene, som ikke renner av og lager flombekker og dammer overalt.

Det er den typen regn som jorda trenger når det har blitt skikkelig tørt. Det er det regnet som gir best fuktighet når det får holde på lenge nok. Naturen elsker det, og derfor gjør også jeg det.

Ingenting er deprimerende med sånt forfriskende regn. Så lett. Stille. Nærende.

 

Vårskog i regn-153-2-3

Hva om du går ut og lar deg fukte av naturens myke vennlige regn

i stedet for å sitte inne. Hvem vet, kanskje er det myke regnet ikke bare for trærne, naturen. Kanskje er det like mye for oss mennesker, for å fukte vårt eget indre tørke og stivhet i både kropp og følelser. Hvorfor ikke?

Våre fysiske legemer er like fullt skapt av jord som naturen. Så gå ut og ta imot det regnet som forsiktig men likevel kraftfullt trenger gjennom, fukter og myker opp. Helt inn til de gamle uttørkede lag, sånn at du kan næres og vokse slik det er meningen at du skal.

Du kan strekke deg, bre deg ut. Reise deg, slik som disse verdige bregnene. Så stolte og staselige, og samtidig myke og bevegelige.

 

Vårskog i regn-137-1-3

Vårens blomsterprakt i Holtnesdalen

 

Våren inspirerer til opprydding og fornyelse. For å hente litt inspirasjon er det godt å ta en tur ut i naturen og hilse på vårblomstene.

I Holtnesdalen på Hurum blomstrer det millioner av hvitveis akkurat nå. Aldri før har jeg sett slike evige tepper av hvitveis. Hvor herlig er det ikke å bare legge seg ned, midt i all denne blomsterprakten, og bare hvile, se blomstene fra der de står, kjenne duften og friskheten. Høre lydene i skogen, fuglene.