Den allmektige naturen…

 

Naturen skaper skjønnhet overalt. Som dråper i regndammer på hard betong…

 

Barbeint i regnet

 

Barbeint i regndam

 

…eller regndråper på paraplyen….

 

Paraply med regndråper

 

Regndråper på paraply 2

 

Regndråper på paraply 3

 

…som små planter som ikke trenger annet enn en bitte liten flekk med sand og litt fuktighet for å spire sine små frø, og springe ut i full blomst…

 

Stemorsblomster i steinfuger

 

Liten margeritt vokser i steinfuge

 

Naturen er overalt, fordi vi lever midt i den. Og prøver vi å fortrenge dyr og vekster, vil de alltid klare å komme tilbake, før eller siden.

La oss slutte å kjempe imot og fortrenge naturen. La oss heller dra fordeler av den slik den er, som å leve i en strøm sammen med den, som om naturen strømmer gjennom oss. Og slik endelig forstå og erfare at vi ER naturen, vakre som sollyset som strømmer gjennom skyene etter regnvær.

 

Sollys trenger gjennom skyene etter torden

Livets vandring i fjæra

 

For en glede det er å gå barføtt i fjæra om sommeren! Det er så godt å kjenne steinene under føttene, særlig om de er godt oppvarmet av sola.

 

Barføtt på svart stein i fjæra

 

På en sånn steinstrand er det ikke bare å labbe i vei, for her er det steiner av alle slag, både store og små, stødige og vaklende, sleipe og tørre, glatte og fulle av rur, spisse, runde, flate.

Noen steder er det best å gå raskt videre for å bevare balansen, og for at det ikke skal gjøre for vondt for føttene. Andre steder, der steinene er store og stødige kan jeg gå litt saktere og mer avslappet. Sleipe steiner og de med rur holder jeg meg langt unna, for de er slett ikke pålitelige om de ser aldri så fine ut…

 

Glatt stein med rur i vannkanten

Stor stein med hvit rur i sjøkanten

Mønster i stein

Lyse steiner i fjæra

 

Innimellom dukker en og annen planke opp, så fine og lette å gå på… Men plankegang kan ikke vare evig, litt utfordringer vil jeg jo ha, ellers blir det for kjedelig.

 

Barføtt på grå planke i fjæra

Grå planke og rosa blomst i fjæra

Grå planke og rosa blomster i fjæra

Barføtt på drivved i fjæresteinene

 

Når jeg går her blir det ikke rom for å tenke på alt mulig av andre ting, for her må jeg sannelig følge med, hele tiden. Vandringen har min hele og fulle fokus, og snur meg mens jeg går gjør jeg heller ikke, for da mister jeg fort balansen…

 

Barbeint på steinstrand

Barføtt på store steiner i fjæra

Hvite blomster i fjæra

 

Det er full tilstedeværelse som teller, med all fokus på hvor jeg skal plassere føttene og hvilken vei jeg skal gå for å komme til de beste steinene, ja litt framover må jeg se, og planlegge raskt. Veien bli til mens jeg går…

Og plutselig dukker det opp en stor flat stein der framme, som jeg peiler meg inn på. Så kan føttene hvile en stund på den gode varme steinen, mens jeg nyter utsikten og ikke tenker på noen verdens ting. Ja, da er livet herlig!

 

Hviler på en stor svart stein i fjæra med utsikt på Tustnastabbene

 

Så får føttene seg et bad i det klare og forfriskende kalde vannet…

 

Tang i fjæra

Tang i stille vann

Tang og stille sjø med Tustnastabbene i bakgrunn

 

Ferden går videre, for det er flere steiner, berg, svalt gress og alskens små og store skatter  å oppdage der i fjæra. Ja, hvem vet, kanskje til og med den mykeste og fineste sandstrand venter på meg der et sted…

 

Berg med gul messinglav og blått tau ved sjøen

Sandstrand med spor etter mark

Sand i fjæra med hvite skjell

Stor stein med rur og albueskjell i sjøkanten

 

Vandringen på bare føtter i fjæra er på en måte slik som vandringen gjennom livet kan være, som møtet med andre mennesker og situasjoner… midt i de skjønneste kulisser som vår vakre klode er så rik på… Hva synes du?

 

Grå berg ved Aresvikfjorden og Tustna i bakgrunn

Flate berg og gress ved sjøen med Tustnastabbene og Ertvågøya i bakgrunn

Rødt nøst og guloransje båt ved sjøen og Tustnastabbene i bakgrunn

Nøst og gress ved sjøen

Gress i sjøkanten

Gresseng ved steinstranda med Tustnastabbene og Ertvågøya i bakgrunn

Rosa blomster i fjæra med Tustnastabbene i bakgrunn

Rosa strandnellik

Gul messinglav i på berg ved Aresvikfjorden i Halsa

Blåklokker

Barbeint i skogen

 

Det er virkelig en fryd for føttene å gå barbeint i skogen. En fryd for hele meg! Og skogen er også glad, føler jeg. Ja, skogen er alltid glad når jeg kommer, og ber meg komme oftere og nyte av alt den har å tilby.

 

Inne i furuskogen

 

Jeg følger en sti, men ser lite av den om gangen, bare et kort stykke. Så ser jeg mer når jeg kommer lenger fram, men fortsatt bare en liten del. Akkurat som når jeg går på min utviklingsvei gjennom livet, og må ta et steg om gangen mot stadig nye mål.

 

Sti på berg i furuskog

Sti i furuskogen ved stor stein

 

Når jeg går slik i skogen blir jeg veldig oppmerksom på hva som skjer på bakken. Jeg ser fine tegninger som røttene på stien danner, lyngen som har fått nye skudd, tyttebærblomster. Jeg ser alle detaljer jeg ellers ikke legger like godt merke til, når en såle av gummi hindrer den direkte nærkontakten med moder jord. Og jeg legger merke til hvordan alt dette føles gjennom mine føtter.

 

Barbeint på stien

Barbent på sti med røtter

Blåbærlyng på stien

Tyttebærblomster

 

Jeg kjenner hver lille kvist i lyngen, hver blottlagte rot på stien. Jeg kjenner den mørke jorda og kjølige gjørma som presser seg opp mellom tærne. Og jeg kjenner den myke mosen som renser føttene der den er full av vann. Og små pytter med klart myrvann. Det harde, glatte berget som sola har varmet opp.

 

Gjørmete føtter på mosedekt berg

Barbeint på berget

 

De bare føttene leder meg også til nye, uoppdagede stier som jeg aldri har sett før når jeg har ferdes beskodd på samme sted, for de er skjult av røsslyngen og ligger der som hemmelige ganger i en helt annen verden… Med øynene ser jeg knapt disse magiske stiene, men føttene mine vet veien og bringer meg i riktig retning, trygt inn på en åpen sti som leder hjem…

 

Sti i skogen med myrvann

 

Og på veien hjem får jeg den vakreste utsikt over landskapet, og kan se langt, langt framover, selv om min sti fortsatt er ukjent… Som om det jeg ser langt der fremme er de høyeste mål, mens veien fortsatt blir til mens jeg går dit…

 

Utsikt over Drammensfjorden

Spirer og føtter gir nye muligheter om du tør…

 

Et lite frø kan begynne å spire på de mest uventede steder…For hvem skulle tro at noe nytt kunne vokse midt på en tørr sandstrand….

Slik kan livet være. Gaver som man først kanskje ikke legger merke til kan komme når man venter det minst, gaver man trodde det ikke var mulig å få…

 

Spire på stranden

 

Denne lille spiren er sterkere enn du tror, den har allerede sterke røtter for sin størrelse, klorer seg fast. Den vil vokse seg stor om man lar den stå.

 

Liten spire og rødlakkerte tær i sanden

 

Og vi da, vi har ingen røtter, vi har føtter! Ja, føttene er våre røtter. Geniale, for vi kan bevege oss rundt og velge selv… Og når vi først er utstyrt slik, er det også sånn at våre spirer ikke vokser om vi bare står i ro…

 

IMG_7044-3

 

… eller bare ligger og døser i sanden….

 

Døsende føtter i sanden

 

Vi vokser best om vi utfordrer velbehaget… og våger oss inn på nye veier… selv om det kan gi ubehag underveis, som et iskaldt, men likevel så forfriskende bad i mai…

Tør du…?

 

Iskaldt bad i mai