De bortgjemte elver

høstfarger i elv

Mindre elver kan bli litt bortgjemte de, utilgjengelige. Jeg må kjempe meg ned en bratt veiskråning for å komme helt fram. Selv om jeg er like ved veien, er det som om boligfeltet og gatene er langt, langt borte. Jeg minnes barndommen da jeg hoppet fra stein til stein langs et annet elveleie i et annet vidunderlig naturlandskap.

 

 

Det er så gøy å gå tur langs elva. Det er ingen stier å følge, og turen blir som en utfordrende oppdagelsesreise med nye magiske skatter rundt hver sving. Jeg kommer ikke så langt, denne gangen. Det er tid for å gå hjem og spise frokost.

 

 

 

Fred i barndommens gater i Trondheim

 

Dette blir et litt annerledes blogginnlegg. Denne gangen er det ikke naturen jeg vil vise dere. Denne gangen vil jeg hedre min barndoms gater. For i sommer har jeg vært på reise. En reise tilbake, med nye øyne som ser alt annerledes enn før.

Min barndoms gater har jeg ikke besøkt på lenge, så lenge, for jeg har vel ubevisst holdt meg unna den tiden. Ja, de fleste av oss har vel både gode og vonde minner fra oppveksten. I sommer var det som om jeg sluttet fred med dem alle.

Jeg, som er så glad i naturen, vokste opp midt i byen, nesten. Ja, jeg har ansett meg selv som svært heldig som i tillegg har hatt besteforeldre, tanter og onkler som jeg kunne besøke på landet i alle ferier og helger. Og jeg ville aldri dra hjem til byen igjen…

Men nå ser jeg hjembyen min, Trondheim, som den vakreste by, særlig der jeg bodde som barn, nede på Øya. Nå svulmer hjertet bare ved synet av bykjernen, så full av grønne trær, vakre gater og bygninger. I sommer tok jeg byen min tilbake inn i hjertet. Og de gode opplevelsene er nå som små og store lykter langs min vei, som stråler på de vonde med vakkert, mykgjørende lys.

Kan man bo på et bedre sted enn Øya når man først skal bo midt i en by? Nesten alt er ved det samme i disse gatene. Huset ser likt ut, bare med en annen, og finere farge, og i bedre stand vil jeg tro… Fortauet er det samme, like egnet til å hoppe paradis på som før… eller plukke gammel tyggegummi…

 

Klostergata på Øya i Trondheim

Hvit murgård i Klostergata på Øya i Trondheim

 

Hjørnet er det samme, et supert sted til å hoppe strikk sammen med andre barn når snøen endelig har gått og joggeskoene med glatt såle (spesialinnkjøpt til strikkhopping) hentes ned fra loftet.

 

Klostergata på hjørnet

 

Gatene ligger der som før, med de fine hagene der man kan gå på epleslang eller sykle og sykle i all evighet, og sykle om kapp med broren sin…

 

Hager på Øya i Trondheim

Gater og hager på Øya i Trondheim

Gater på Øya i Trondheim

Gater på Øya i Trondheim

 

Den gamle gangbrua over til sentrum og barneskolen på den andre siden av elva ser fortsatt helt lik ut. Ja, vakre Nidelven, like stille og vakker som før, bare mye renere nå… Med grønne lunger på begge sider med vakre hager og parkanlegg hvor man kan sole seg om man vil.

 

Gangbrua i Trondheim

Gangbrua over Nidelva i Trondheim

Nidelva og Sentrum sett fra Øya i Trondeim

Marinen ved Domkirka i Trondheim

Nidelva, Marinen og Elgesæterbrua i Trondheim, sett fra Øya

Elvepromenade langs Nidelva på Øya i Trondheim

 

Jeg husker mange stunder da jeg som barn  følte meg komplett lykkelig gjennom hele mitt vesen. Det var stunder ute i naturen, men også her, i Trondheim. Det var ganske enkelt glede over en blå himmel og sola som varmet. Eller turer ute i regnet, og stormen som feiet meg bortover fortauet på den glatte isen midt på vinteren. Stunder hvor jeg hadde lagt meg om kvelden og hørte dempede stemmer fra stua. Da jeg hoppet strikk på hjørnet eller syklet som gal gjennom gatene… Og mange, mange flere lykkelige øyeblikk…

Ja, nå hedrer jeg barndommens gater, med stor takknemlighet overfor min hjemby og alle erfaringer jeg har levd her. Men fremfor alt hedrer jeg min kjære mor som lot meg vokse opp på slikt et vakkert og godt sted…

Fjellene gir perspektiv

 

Jeg var på togreise i påska, fra Oslo til Åndalsnes. Reisen gikk sakte oppover, opp til de store, vide fjellene ved Dombås. Med Raumabanen steg vi så ned mellom bratte fjellsider og flotte tinder.

 

Fantastiske fjell i nærheten av Trollstigen

 

Jeg følte meg plutselig så liten der nede i dalen med høye fjell på alle kanter. Ja, ikke ubetydelig, men liten. Og som en av mange. Det føltes som om jeg befant meg i en bitte liten sprekk i skorpa på jordkloden, som et lite støvkorn.

 

Fjell i Romsdalen 1

 

I det daglige er det lett for at verden hovedsakelig dreier seg om meg, i mine øyne. Jeg er opptatt av å ha det bra, føle meg bra, lykkes med det jeg gjør, og med mine relasjoner til de rundt meg. Ja, selv om jeg egentlig ikke er en egoistisk eller spesielt selvopptatt person.

 

Romsdalshorn speiler seg i Rauma med is

 

Jeg har et dypt ønske om å gjøre godt for andre, for verden. For å kunne det på en best mulig måte må jeg dykke innover i meg selv. Jeg må ned i dalene og elvene, for man blir ikke vis av å bare befinne seg på toppen av fjellet.

 

Vår ved elva Rauma - turkis elv

 

Det er sånn det er, med selvutvikling og åndelig vekst. Man må se innover og nedover i seg selv for å lære seg selv å kjenne. For å lære å akseptere seg selv og elske seg selv. Man må se innover. Og det kan ta tid. Etter en god del utforsking av mine daler og elver er jeg ikke lenger den jeg var for noen år tilbake. Og likevel er jeg stadig fokusert innover i meg selv.

 

Rauma - turkis elv med is

 

Men fjellene, de gir perspektiv. De løfter mitt blikk slik at jeg kan se at jeg kan gjøre gode ting slik jeg er, her og nå. Jeg kan løfte blikket og bryte ut av klagesirkelen en stund, til tross for at selvinnsikten fortsatt ikke er fullendt. Ja, det vil den kanskje aldri bli.

 

Fjell og elva Rauma i Romsdal 2

 

Jeg må se at jeg er en av mange her på jorden. Alt dreier seg ikke om meg. Hensikten med mitt liv er ikke å kun se innover for å ivareta meg og mine behov, selv om det også er viktig. Nei, hensikten er også å rette fokus på hva jeg kan gjøre av godt for verden. For andre mennesker, de nær meg, menneskeheten, dyrene, naturen, jorden. Og jeg vil ikke trenge noe i gjengjeld. For når jeg trenger å få noe tilbake, da er fortsatt mitt fokus til syvende og sist innovervendt.

 

Fjell speiler seg i vann - Romsdalshorn og Rauma ved Åndalsnes

 

Når toget går videre, helt ut til Åndalsnes, åpner landskapet seg. Det er fortsatt fantastiske fjell å se i alle retninger, men det er likevel åpent. Herfra får jeg oversikt igjen, over elven, dalene, fjorden og fjellene rundt, der de eksisterer i perfekt harmoni med hverandre.

 

Åndalsnes omgitt av vakre fjell

Utsikt fra Åndalsnes på snødekte fjell

 

Fjelltoppene minner meg om de mål jeg går mot. Og jeg tenker på hvilken himmelsk følelse det er å stå på toppen av et fjell, og den evige fred som omslutter en der oppe, ved turens mål. Ingen naturopplevelse jeg har hatt kan måle seg med opplevelsen av å nå en fjelltopp etter en lang og slitsom, men herlig, tur oppover.

De blå fjellene og tindene viser styrke og kraft. Klarhet og fokus. Trygghet og ro. Stillhet. Og et koblingspunkt mellom himmel og jord. Det er dit jeg vil. Og det er der jeg er akkurat nå i dette øyeblikk. Målet er alt nådd ved reisens begynnelse…

Og uten de dype daler og elver ville ingen fjelltopper eksistere…

 

Romsdalshorn med Rauma i forgrunn - blå fjell