Vintermyke fjell

Jeg var så heldig å tilbringe julen i snødekte landskap. Det regnet lett da vi ankom. Så ble det kaldere og ny snø dalte stille ned noen dager. Den siste ettermiddagen ruslet jeg en tur oppe på vidda, like etter solnedgang.

Ikke et vindpust.

Ikke en eneste lyd, annet enn knitringen i den tørre snøen fra mine egne fottrinn og kameraet som fanger noe av skjønnheten.

Det er så godt å bare stå sånn, stille, og se utover landskapet.

Lytte.

Kjenne den friske luften og duften av ren snø.

Så myke er fjellene i den blå timen og det rosa skjæret fra solnedgangen. Så myke og likevel så uendelig sterke og evige.

Det er som å se inn i en drøm, en lengsel i hjertet etter noe jeg ikke helt vet hva er. En drøm jeg ikke ser helt klart. Ennå.

Jeg ser lyset, fargene. Men kantene og formen er fortsatt uklar.

Det er så vakkert, jeg har ikke lyst til å dra, men det blir for mørkt etter hvert, og kameraet klarer ikke lenger å fokusere.

Vidsyn og klarhet i fjellet

 

Fantastisk er det når reisen fører en høyt til fjells. En herlig og fredfylt stund med klar, frisk luft og vidsyn, oversikt over store, åpne landskap, som gir klare tanker, energi og fornyet perspektiv på livet.

 

Utsikt fra Ringebufjellet mot Rondane

 

Nærkontakt med naturen…

 

Avblomstret molte i Ringebufjellet

 

Rent, kaldt vann som sildrer opp fra bakken, deilig kaldt mot varme føtter og leskende for en tørr gane…

 

Mosekledt vannkilde i Ringebufjellet

 

Pur væren, i enhet med fjellets og de klare tankers kraft…!

 

Stor stein mot blå himmel på Ringebufjellet

Livets vandring i fjæra

 

For en glede det er å gå barføtt i fjæra om sommeren! Det er så godt å kjenne steinene under føttene, særlig om de er godt oppvarmet av sola.

 

Barføtt på svart stein i fjæra

 

På en sånn steinstrand er det ikke bare å labbe i vei, for her er det steiner av alle slag, både store og små, stødige og vaklende, sleipe og tørre, glatte og fulle av rur, spisse, runde, flate.

Noen steder er det best å gå raskt videre for å bevare balansen, og for at det ikke skal gjøre for vondt for føttene. Andre steder, der steinene er store og stødige kan jeg gå litt saktere og mer avslappet. Sleipe steiner og de med rur holder jeg meg langt unna, for de er slett ikke pålitelige om de ser aldri så fine ut…

 

Glatt stein med rur i vannkanten

Stor stein med hvit rur i sjøkanten

Mønster i stein

Lyse steiner i fjæra

 

Innimellom dukker en og annen planke opp, så fine og lette å gå på… Men plankegang kan ikke vare evig, litt utfordringer vil jeg jo ha, ellers blir det for kjedelig.

 

Barføtt på grå planke i fjæra

Grå planke og rosa blomst i fjæra

Grå planke og rosa blomster i fjæra

Barføtt på drivved i fjæresteinene

 

Når jeg går her blir det ikke rom for å tenke på alt mulig av andre ting, for her må jeg sannelig følge med, hele tiden. Vandringen har min hele og fulle fokus, og snur meg mens jeg går gjør jeg heller ikke, for da mister jeg fort balansen…

 

Barbeint på steinstrand

Barføtt på store steiner i fjæra

Hvite blomster i fjæra

 

Det er full tilstedeværelse som teller, med all fokus på hvor jeg skal plassere føttene og hvilken vei jeg skal gå for å komme til de beste steinene, ja litt framover må jeg se, og planlegge raskt. Veien bli til mens jeg går…

Og plutselig dukker det opp en stor flat stein der framme, som jeg peiler meg inn på. Så kan føttene hvile en stund på den gode varme steinen, mens jeg nyter utsikten og ikke tenker på noen verdens ting. Ja, da er livet herlig!

 

Hviler på en stor svart stein i fjæra med utsikt på Tustnastabbene

 

Så får føttene seg et bad i det klare og forfriskende kalde vannet…

 

Tang i fjæra

Tang i stille vann

Tang og stille sjø med Tustnastabbene i bakgrunn

 

Ferden går videre, for det er flere steiner, berg, svalt gress og alskens små og store skatter  å oppdage der i fjæra. Ja, hvem vet, kanskje til og med den mykeste og fineste sandstrand venter på meg der et sted…

 

Berg med gul messinglav og blått tau ved sjøen

Sandstrand med spor etter mark

Sand i fjæra med hvite skjell

Stor stein med rur og albueskjell i sjøkanten

 

Vandringen på bare føtter i fjæra er på en måte slik som vandringen gjennom livet kan være, som møtet med andre mennesker og situasjoner… midt i de skjønneste kulisser som vår vakre klode er så rik på… Hva synes du?

 

Grå berg ved Aresvikfjorden og Tustna i bakgrunn

Flate berg og gress ved sjøen med Tustnastabbene og Ertvågøya i bakgrunn

Rødt nøst og guloransje båt ved sjøen og Tustnastabbene i bakgrunn

Nøst og gress ved sjøen

Gress i sjøkanten

Gresseng ved steinstranda med Tustnastabbene og Ertvågøya i bakgrunn

Rosa blomster i fjæra med Tustnastabbene i bakgrunn

Rosa strandnellik

Gul messinglav i på berg ved Aresvikfjorden i Halsa

Blåklokker

Fjellene gir perspektiv

 

Jeg var på togreise i påska, fra Oslo til Åndalsnes. Reisen gikk sakte oppover, opp til de store, vide fjellene ved Dombås. Med Raumabanen steg vi så ned mellom bratte fjellsider og flotte tinder.

 

Fantastiske fjell i nærheten av Trollstigen

 

Jeg følte meg plutselig så liten der nede i dalen med høye fjell på alle kanter. Ja, ikke ubetydelig, men liten. Og som en av mange. Det føltes som om jeg befant meg i en bitte liten sprekk i skorpa på jordkloden, som et lite støvkorn.

 

Fjell i Romsdalen 1

 

I det daglige er det lett for at verden hovedsakelig dreier seg om meg, i mine øyne. Jeg er opptatt av å ha det bra, føle meg bra, lykkes med det jeg gjør, og med mine relasjoner til de rundt meg. Ja, selv om jeg egentlig ikke er en egoistisk eller spesielt selvopptatt person.

 

Romsdalshorn speiler seg i Rauma med is

 

Jeg har et dypt ønske om å gjøre godt for andre, for verden. For å kunne det på en best mulig måte må jeg dykke innover i meg selv. Jeg må ned i dalene og elvene, for man blir ikke vis av å bare befinne seg på toppen av fjellet.

 

Vår ved elva Rauma - turkis elv

 

Det er sånn det er, med selvutvikling og åndelig vekst. Man må se innover og nedover i seg selv for å lære seg selv å kjenne. For å lære å akseptere seg selv og elske seg selv. Man må se innover. Og det kan ta tid. Etter en god del utforsking av mine daler og elver er jeg ikke lenger den jeg var for noen år tilbake. Og likevel er jeg stadig fokusert innover i meg selv.

 

Rauma - turkis elv med is

 

Men fjellene, de gir perspektiv. De løfter mitt blikk slik at jeg kan se at jeg kan gjøre gode ting slik jeg er, her og nå. Jeg kan løfte blikket og bryte ut av klagesirkelen en stund, til tross for at selvinnsikten fortsatt ikke er fullendt. Ja, det vil den kanskje aldri bli.

 

Fjell og elva Rauma i Romsdal 2

 

Jeg må se at jeg er en av mange her på jorden. Alt dreier seg ikke om meg. Hensikten med mitt liv er ikke å kun se innover for å ivareta meg og mine behov, selv om det også er viktig. Nei, hensikten er også å rette fokus på hva jeg kan gjøre av godt for verden. For andre mennesker, de nær meg, menneskeheten, dyrene, naturen, jorden. Og jeg vil ikke trenge noe i gjengjeld. For når jeg trenger å få noe tilbake, da er fortsatt mitt fokus til syvende og sist innovervendt.

 

Fjell speiler seg i vann - Romsdalshorn og Rauma ved Åndalsnes

 

Når toget går videre, helt ut til Åndalsnes, åpner landskapet seg. Det er fortsatt fantastiske fjell å se i alle retninger, men det er likevel åpent. Herfra får jeg oversikt igjen, over elven, dalene, fjorden og fjellene rundt, der de eksisterer i perfekt harmoni med hverandre.

 

Åndalsnes omgitt av vakre fjell

Utsikt fra Åndalsnes på snødekte fjell

 

Fjelltoppene minner meg om de mål jeg går mot. Og jeg tenker på hvilken himmelsk følelse det er å stå på toppen av et fjell, og den evige fred som omslutter en der oppe, ved turens mål. Ingen naturopplevelse jeg har hatt kan måle seg med opplevelsen av å nå en fjelltopp etter en lang og slitsom, men herlig, tur oppover.

De blå fjellene og tindene viser styrke og kraft. Klarhet og fokus. Trygghet og ro. Stillhet. Og et koblingspunkt mellom himmel og jord. Det er dit jeg vil. Og det er der jeg er akkurat nå i dette øyeblikk. Målet er alt nådd ved reisens begynnelse…

Og uten de dype daler og elver ville ingen fjelltopper eksistere…

 

Romsdalshorn med Rauma i forgrunn - blå fjell

En tung dag forvandles til en gledens dag!

 

På facebook er det så mange som deler så mange vakre ord og bilder. De gir trøst, oppmuntring, mot og glede, og jeg takker fra hjertet alle de som deler av dette uendelige hav av skjønnhet.

I dag vil jeg dele tanker fra en av de tunge dager, håper det er greit… For en tung, så tung dag kan være porten til en gledens dag.

Jeg sitter for meg selv og klager over alt jeg ikke liker ved meg selv og livet mitt, så negativ. På sånne dager har jeg funnet ut at det er best å skrive det ned, alle disse tankene som farer rundt i hodet og skaper tyngde og smerte i meg. Jeg skriver det ut av meg og får det på avstand slik at jeg kan betrakte det og så se hva som er SANNHET. Jeg skal ikke gjengi alt her, men noe vil jeg dele, for kanskje er det noen som kjenner seg igjen?

Etter linje på linje med klaging skriver jeg:

Nei, det er bare å innrømme det. Jeg er …. Jeg er…… Ville skrive noe negativt, håpløst, men klarer det ikke. For det er ikke SANNHETEN om hva jeg er. Jeg ER ikke noe negativt eller håpløst. Hva er jeg? Hva er jeg? hva er jeg…?! Jeg vet hva jeg egentlig er. JEG ER VAKKER, JEG ER GOD, JEG ER KJÆRLIGHET, JEG ER LYS. Alle er dette, innerst inne. Men utfordringen er å integrere det i personligheten, i hverdagen, i alt jeg gjør, tenker og sier. I alle mine møter med andre mennesker. Hvordan gjør jeg det?

Og jeg merker at de gamle spor er sterke, tilsynelatende. Ja, bare tilsynelatende. Jeg MÅ jo ikke lenger være redd for hva andre skulle tenke om meg. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å bli avvist. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å framstå som rar eller dum. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å ikke få fram det jeg vil si. Jeg MÅ ikke lenger være en ingenting.

Jeg trenger ikke lenger frykten, ikke egentlig. Fram til nå har jeg valgt å beholde den, en del av den ihvertfall, selv om mye er sluppet. Hvorfor skal jeg fortsette med det? Hvorfor skal jeg fortsette å kjempe mot usynlig troll. Hvorfor skal jeg fortsette å la trollene styre over meg, jeg som vil være fri? Jeg har jobbet så mye for å slippe frykten for trollene, og har forløst så mye. Trollene, som egentlig ikke er så farlige som man tror… Jeg tenker av og til at det kanskje er mer der i underbevisstheten, som jeg ikke vil gå inn i. Men når skal det skje da? Og må jeg egentlig det for at ting skal være bedre? Må jeg fortsatt det for å vandre med solens stråler gjennom meg?

Det finnes en lettere vei nå, jeg har gått den tunge lenge nok. Jeg kan velge å la andre ta min tunge kappe, mine lodd som henger i føttene. Det er kjære vesener som står klare for å løfte det av meg, om jeg vil og tillater det.

Hvorfor skulle jeg ikke det? Hva hindrer meg? Er jeg redd for lyset og kjærligheten? Hvorfor? Er det fordi jeg da vil se meg selv og bli nødt til å akseptere meg slik jeg er? Er det fordi jeg skammer meg slik over hvordan jeg har blitt, hvordan jeg tror jeg er? Når jeg endelig får se mitt egentlige vesen i sitt fulle, vil jeg da skamme meg over at det som jeg egentlig er ikke har fått komme fram i meg før, fordi jeg dømte meg selv? Dømte meg selv for ikke å gjøre alt jeg kunne ha gjort for andre mennesker, for jorden, for ….

Nå ville jeg skrive Gud, men det var vanskelig. Hvorfor? Fordi jeg tar avstand fra Gud, fordi jeg føler meg forrådt, fordi jeg skammer meg overfor Gud. Fordi jeg har forlatt Gud og fordi Gud har forlatt meg. Trodde jeg. Den dypeste lidelse. Ikke god nok for Gud. Hvem sier det? Jeg. Jeg, og ingen andre. Når andre sier jeg ikke er god nok, er det en speiling. Derfor er det jeg som sier det. Ingen andre. Og for de som ikke liker ordet Gud på grunn av de gamle religioners virke, kan kalle det noe annet… som universet, kilden eller noe annet man er mer komfortabel med…

Men nå sier jeg, -jeg vil være FRI! Jeg BLIR fri. For hver dag som går vil jeg føle og forstå at jeg blir mer og mer fri. Hver dag vil jeg si til meg selv, i dag er jeg ett skritt nærmere min frihet, ett skritt nærmere meg selv, ett skritt nærmere kjærligheten. Ett skritt nærmere Gud. Egentlig har jeg alltid vært en del av Gud, men jeg er ett skritt nærmere å forstå dette fullt og helt. Og det til tross for at det fortsatt er kamper i hverdagen, og tunge dager.

Og det er en GLEDENS dag! HVER DAG skal derfor være en GLEDENS DAG…!

 

Tindene i Trollveggen 1

Tindene i Trollveggen

 

Bildene er fra Trollveggen, med de forevigede troll på toppen. Trollene vi frykter i vårt indre… Se på dem der de strekker seg helt opp i den klare, blå himmelen. De strekker seg mot det høyeste. Når vi går forbi dem, vil vi gå med hodet i himmelen, i klarhet og solskinn, alltid.

Om tindene i Trollveggen og Romsdalshornet som står like ved finnes et sagn, som forteller om hvordan trollene feiret bryllup og bygde veggen mens de feiret, helt opp i himmelen. Det var en fantastisk fest! Så klatret de opp på baksiden av veggen for å se på sitt verk mens Romsdalskongen satt foran og så på. De ble helt satt ut av den fantastiske utsikten og skjønnheten de så, og det lille trollet som skulle varsle om soloppgang glemte seg helt… Helt til sola steg opp og varmet kongen i nakken…

 

Romsdalshorn og tindene på toppen av Trollveggen