Vårens dører

 

Nå skal knoppene snart åpne seg, slik at løvet kan komme ut, og blomstene åpne seg mot verden.

 

 

Knoppene er som uåpnede dører som venter på å bli valgt, av deg. Utvalget er stort og det er dører for alle. Hvilken velger du?

For våren kommer med nye muligheter, kjære deg.

 

 

Her om dagen så jeg en nydelig film om en autistisk kvinne som fant sin egen vei gjennom frykten, det vanskelige og de fastlåste mønstrene. Da hun for første gang måtte ta sitt eget valg om hva hun ville gjøre med livet sitt ble hun redd og veldig usikker. Men en venn sa til henne at det å velge ikke var annet enn en dør hun skulle gå gjennom, og hun så billedlig for seg denne døren som hun gikk fram til og åpnet.

Så enkelt og så ukomplisert som det. En helt vanlig dør, helt ufarlig. Et bilde, uten forstyrrende tanker som åpner for tvil.

Siden dukket det opp mange dører som kunne åpnes om hun ville, og med den fysiske døra for sitt indre blikk klarte hun å utfordre seg selv ved å gå inn i nye, ukjente situasjoner.

Kanskje er det slik jeg skal tenke heretter når nye muligheter og utfordringer åpenbarer seg. Se for meg en helt konkret dør, der og da, eller kanskje heller en blomsterknopp som åpner seg?

 

Påskelilje som snart åpner seg 1

 

Og så gå gjennom og ut i vårens vakre lys!

 

Påskelilje som snart åpner seg 2

Høstens frigjørende dans

 

Høsten byr på så mange utrolig vakre forvandlinger. Sommerens prangende blomstring er lett å legge merke til, og vi fryder oss gjerne over skjønne blomsterfarger og -former. Høstens mange skjønnheter er lettere å overse. Disse geitramsene ser egentlig ikke så spesielle ut når man går forbi, men se så skjønne de er når man går litt tettere på!

 

IMG_8944-1

 

De er ferdig med både blomstring og frøsetting, og har sendt sine små håpefulle ut i verden, dansende med vinden. Hvite og ulne som snøfnugg var de i den tidlige høstluften. Nå står moderplantene der som modne foreldre tilbake.

 

IMG_8965-1

 

Den sterke og stødige stilken i midten og de bølgende restene av frøstander får meg til å tenke på dans, en herlig frigjørende, glad og sprudlende dans! Nå har de gjort det de skulle, og danser så glade og frie! Og noen av barna har blitt igjen, som små stjerner av fyrverkeri i dansen.

 

IMG_8915-1

 

Og du som går forbi kan være med om du ser dem og lar deg rive med… Kan du kjenne den sprudlende dansen bølge gjennom kroppen din, bølge så herlig og fri rundt en fast og stødig stamme…

 

IMG_8962-3

Høstløvet

 

Bladene som en gang var så fulle av klorofyll, har nå mistet sin sterke, grønne farge. Det er slik det skal være. Kraften er ikke tapt. Den er i moderplanten. Da bladene var grønne samlet planten nye krefter Alt det grønne ble reflektert ut på verden, og på oss, hvor vi ble badet i kjærlighet og helbredende grønn kraft.

 

Høstskog i morgensol

 

Klorofyllet som reflekterer grønnfargen trekkes nå tilbake til røttene slik at planten kan overleve vinteren. De underliggende farger åpenbares så for en stund, de gule, oransje og røde. Akkurat som fargene til våre tre nedre chakra, der vår personlighet holder hus. Man kan tenke at disse ble badet i grønn og kjærlig energi gjennom sommeren. De ble overstrålet av det grønne, som i en eneste lang, myk healing.  Det er som hjertets kjærlighet til mennesket i oss, da grønn er hjertetchakraets farge. Og nå skinner mennesket i oss i de vakreste og sterkeste farger! Høstens farger.

 

IMG_9173-1

 

I naturen stråler bladene bokstavelig talt, de er nærmest selvlysende i solens lys. Etter sommerens grønne kjærlighetsbad, som fra en kjærlig og omsluttende mor og far, ja, kan man da annet enn å stråle så vakkert og sterkt da? Selv med mange sår og arr etter all ytre påvirkning gjennom vekstsesongen. Det er som om hjertet har løftet våre personlighetsfarger opp i en klar og strålende vibrasjon som skinner og stråler forbi alle sår!

 

Høstfargede lønneblader i lysende gul og grønn

 

IMG_9265-1

 

IMG_9290-1

 

Gyldne høstfarger

 

Så faller bladene til bakken, etter en befriende og luftig tur i fritt svev.

 

Høstfarget løv faller på bakken

 

Bladet skjelver før det faller, ja, for det har jo aldri sluppet seg selv helt fri før, ikke før det var rede.

 

Høstløv faller

 

På bakken skal det først gi isolasjon og varme, og så oppløses og gi næring til sin moderplante slik at den og andre kan vokse seg enda sterkere og større neste sommer, med enda flere blader, og i mange påfølgende somre.

 

Høstløv på bakken

Ensomhet kan bli til fellesskap i ditt hjerte

 

Jeg føler slik vemod og tristhet når jeg ser på disse bildene, og jeg har brukt en del tid på å forstå hva det er de sier… Kanskje skal jeg ikke bruke dem her, har jeg tenkt… Men nylig forsto jeg at det er ensomhet de forteller om.

 

IMG_6242-1

IMG_6239-1

 

Ensomhet, den store, store ensomheten. En følelse av å være forlatt… Bryggen som var til for å reise ut eller ta imot de som kom, er ikke lenger i bruk og kan heller ikke brukes mer, den er forfalt, svinner hen. Og båtene, de kommer ikke hit lenger. Båten som hører til ligger på land og forfaller. Vannet er uklart. Og det blåser kaldt og gjennomtrengende med fjorårets strå som vaier i vinden. Hva var det som skjedde? Hvorfor? Hva gikk galt?

 

IMG_6280-1

 

Slik som med bryggen og båten kan det også være med oss mennesker. I begynnelsen var du åpen og glad, elsket alle og alt, var nysgjerrig på livet og alt og alle du møtte med et åpent hjerte. Men mennesker rundt deg hadde smerte i seg og behandlet deg ikke med ren kjærlighet, fordi de ikke kunne annet, ikke fordi de ikke elsket deg i sitt indre.

Etter hvert dro du ikke ut i din båt like ofte som før, og du stengte bryggen, stadig oftere. Det var nødvendig, fordi du opplevde smerte når du var så åpen, mottakelig og tillitsfull, og bare var deg selv. En smerte som ble vekket eller skapt av opplevelser med andre mennesker. Du måtte beskytte deg, det var helt naturlig og nødvendig, kjære deg. Du ville jo ha det bra. Du trengte det. Du beskyttet deg instinktivt, men samtidig stengte du også ute de som bare ville deg godt.

Så forfalt bryggen og båten, litt etter litt, og vannet ble uklart. Vannet, som er dine følelser. Og det hele ble glemt og skjøvet bort, ut av din dagsbevissthet. Du glemte hvem du var, og du glemte de vondeste følelsene.

 

IMG_6293-1

IMG_6292-1

 

Og så kom ensomheten, den store ensomheten. Fordi du forlot noe i deg selv, kjære. Du forlot den delen av deg selv som du trengte å beskytte. Men fordi du har glemt, vet du kanskje ikke hvor denne følelsen kommer fra… Ensomheten som kan dukke opp selv om du har mennesker rundt deg og som du er glad i. Kanskje venter du på å bli reddet… men vet kanskje ikke helt fra hva…

 

IMG_6264-1

 

Men vannet, det husker. Det husker hvem du egentlig er, slik du var da bryggen var i full bruk og du var helt åpen uten forsvar i ditt hjerte. Se inn i ditt vann, dine følelser. Aksepter dem og gi slipp på det du ikke lenger trenger. Litt etter litt vil vannet bli klarere da, og så vil du igjen se hvem du egentlig er. Du vil se bunnen, og du vil se ditt klare speilbilde.

Og bryggen og båten din kan igjen fornyes ved å tillate det rene vannet å rense dine sår slik at de kan gro. Du vil igjen reise ut og du vil igjen stå klar på bryggen for å ta imot de som vil deg godt. Du vil på nytt skape et fellesskap i ditt hjerte, kjære.

Og du vil se at ingenting egentlig gikk galt. For alt sammen har styrket deg, gitt deg en ny kraft som du ellers ikke ville ha hatt. Derfor er ensomheten egentlig vakker, fordi dens hensikt er å gi deg muligheten til å utvikle et fellesskap i deg selv og med andre. Et fellesskap mye dypere og mer meningsfylt en du noensinne før har opplevd.

Du vil bli ett med alle delene i deg selv, og du vil føle en dypere enhet med andre mennesker, ja hele menneskeheten. For du og verden er ett, kjære deg. Vi er ett, vi alle er deler av hverandre…

Så la oss bygge opp og åpne våre brygger for hverandre, og igjen ta båtene på vannet. Slik at vi kan være sammen, igjen, i glede, kjærlighet og fred…

 

IMG_6268-1

Slørene skal lette

 

Tåken ligger som grå slør over landskapet. Som slør i våre sinn der vi mangler klarhet og vidsyn.

 

IMG_6107-1

IMG_6101-1

 

Når tåken letter, ser man at gresset  allerede har begynt å gro så vårfriskt og lysende grønt, og at trærne står klare for å skyte sine vårskudd. Man ser med ett det nye liv som allerede er i gang. Det har bare ventet på å bli sett…

 

IMG_6123-1

IMG_6125-1

IMG_6109-1

 

Når vinden blåser vekk tåken litt etter litt og solens lys stråler inn, blir man også klar over tåkens skjønnhet i kontrast til lyset og det nye grønne. For slørene, de har hatt en dypere hensikt, like dyp som den tetteste tåke hvor det er lett å gå seg vill.

Da vi var bortkomne i tåken skaptes dybder i oss, som vil komme til sin rett og forvandles til den dypeste visdom etter hvert som slørene letter…

 

IMG_6133-1

En tung dag forvandles til en gledens dag!

 

På facebook er det så mange som deler så mange vakre ord og bilder. De gir trøst, oppmuntring, mot og glede, og jeg takker fra hjertet alle de som deler av dette uendelige hav av skjønnhet.

I dag vil jeg dele tanker fra en av de tunge dager, håper det er greit… For en tung, så tung dag kan være porten til en gledens dag.

Jeg sitter for meg selv og klager over alt jeg ikke liker ved meg selv og livet mitt, så negativ. På sånne dager har jeg funnet ut at det er best å skrive det ned, alle disse tankene som farer rundt i hodet og skaper tyngde og smerte i meg. Jeg skriver det ut av meg og får det på avstand slik at jeg kan betrakte det og så se hva som er SANNHET. Jeg skal ikke gjengi alt her, men noe vil jeg dele, for kanskje er det noen som kjenner seg igjen?

Etter linje på linje med klaging skriver jeg:

Nei, det er bare å innrømme det. Jeg er …. Jeg er…… Ville skrive noe negativt, håpløst, men klarer det ikke. For det er ikke SANNHETEN om hva jeg er. Jeg ER ikke noe negativt eller håpløst. Hva er jeg? Hva er jeg? hva er jeg…?! Jeg vet hva jeg egentlig er. JEG ER VAKKER, JEG ER GOD, JEG ER KJÆRLIGHET, JEG ER LYS. Alle er dette, innerst inne. Men utfordringen er å integrere det i personligheten, i hverdagen, i alt jeg gjør, tenker og sier. I alle mine møter med andre mennesker. Hvordan gjør jeg det?

Og jeg merker at de gamle spor er sterke, tilsynelatende. Ja, bare tilsynelatende. Jeg MÅ jo ikke lenger være redd for hva andre skulle tenke om meg. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å bli avvist. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å framstå som rar eller dum. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å ikke få fram det jeg vil si. Jeg MÅ ikke lenger være en ingenting.

Jeg trenger ikke lenger frykten, ikke egentlig. Fram til nå har jeg valgt å beholde den, en del av den ihvertfall, selv om mye er sluppet. Hvorfor skal jeg fortsette med det? Hvorfor skal jeg fortsette å kjempe mot usynlig troll. Hvorfor skal jeg fortsette å la trollene styre over meg, jeg som vil være fri? Jeg har jobbet så mye for å slippe frykten for trollene, og har forløst så mye. Trollene, som egentlig ikke er så farlige som man tror… Jeg tenker av og til at det kanskje er mer der i underbevisstheten, som jeg ikke vil gå inn i. Men når skal det skje da? Og må jeg egentlig det for at ting skal være bedre? Må jeg fortsatt det for å vandre med solens stråler gjennom meg?

Det finnes en lettere vei nå, jeg har gått den tunge lenge nok. Jeg kan velge å la andre ta min tunge kappe, mine lodd som henger i føttene. Det er kjære vesener som står klare for å løfte det av meg, om jeg vil og tillater det.

Hvorfor skulle jeg ikke det? Hva hindrer meg? Er jeg redd for lyset og kjærligheten? Hvorfor? Er det fordi jeg da vil se meg selv og bli nødt til å akseptere meg slik jeg er? Er det fordi jeg skammer meg slik over hvordan jeg har blitt, hvordan jeg tror jeg er? Når jeg endelig får se mitt egentlige vesen i sitt fulle, vil jeg da skamme meg over at det som jeg egentlig er ikke har fått komme fram i meg før, fordi jeg dømte meg selv? Dømte meg selv for ikke å gjøre alt jeg kunne ha gjort for andre mennesker, for jorden, for ….

Nå ville jeg skrive Gud, men det var vanskelig. Hvorfor? Fordi jeg tar avstand fra Gud, fordi jeg føler meg forrådt, fordi jeg skammer meg overfor Gud. Fordi jeg har forlatt Gud og fordi Gud har forlatt meg. Trodde jeg. Den dypeste lidelse. Ikke god nok for Gud. Hvem sier det? Jeg. Jeg, og ingen andre. Når andre sier jeg ikke er god nok, er det en speiling. Derfor er det jeg som sier det. Ingen andre. Og for de som ikke liker ordet Gud på grunn av de gamle religioners virke, kan kalle det noe annet… som universet, kilden eller noe annet man er mer komfortabel med…

Men nå sier jeg, -jeg vil være FRI! Jeg BLIR fri. For hver dag som går vil jeg føle og forstå at jeg blir mer og mer fri. Hver dag vil jeg si til meg selv, i dag er jeg ett skritt nærmere min frihet, ett skritt nærmere meg selv, ett skritt nærmere kjærligheten. Ett skritt nærmere Gud. Egentlig har jeg alltid vært en del av Gud, men jeg er ett skritt nærmere å forstå dette fullt og helt. Og det til tross for at det fortsatt er kamper i hverdagen, og tunge dager.

Og det er en GLEDENS dag! HVER DAG skal derfor være en GLEDENS DAG…!

 

Tindene i Trollveggen 1

Tindene i Trollveggen

 

Bildene er fra Trollveggen, med de forevigede troll på toppen. Trollene vi frykter i vårt indre… Se på dem der de strekker seg helt opp i den klare, blå himmelen. De strekker seg mot det høyeste. Når vi går forbi dem, vil vi gå med hodet i himmelen, i klarhet og solskinn, alltid.

Om tindene i Trollveggen og Romsdalshornet som står like ved finnes et sagn, som forteller om hvordan trollene feiret bryllup og bygde veggen mens de feiret, helt opp i himmelen. Det var en fantastisk fest! Så klatret de opp på baksiden av veggen for å se på sitt verk mens Romsdalskongen satt foran og så på. De ble helt satt ut av den fantastiske utsikten og skjønnheten de så, og det lille trollet som skulle varsle om soloppgang glemte seg helt… Helt til sola steg opp og varmet kongen i nakken…

 

Romsdalshorn og tindene på toppen av Trollveggen