Tordenvær og forening mellom det feminine og maskuline

 

For ikke så lenge siden var det tordenvær her, og det blir nok mer av det nå når sommeren kommer… Har du tenkt på at du kan dra nytte av tordenværet…?

De mørke, mørke skyer siger inn over landskapet og stenger ute nesten alt lys. De er både varme og kalde, slik at det skapes skarpe lynglimt og drønnende tordenskrall…

Det er ytterpolene, kulde og varme, som fronter hverandre. Varm og fuktig luft stiger opp og danner tunge skyer som møter den klare kalde luften der oppe. Det er som om de søker samme fordi de dypest sett ønsker å være sammen, ett, og ikke fra hverandre, som i en evig dans i sykluser der kun den ene er framme av gangen.

De ønsker sammensmeltning, enhet. Og når de endelig møtes oppstår enormt sterke utladninger, noen ganger helt ned i jorden, og vi opplever dem som både lys og lyd, så ufattelig sterke at vi kan bli redde…

Men, det tordenværet skaper, er livskraft. Når det tordner om sommeren blir alt mye grønnere etterpå. Det er faktisk sant, og det er fordi det bindes nitrogen i lufta under tordenvær, som plantene tar opp gjennom bladene eller røttene etter regnskyll. Nitrogen er et næringsstoff som gjør plantene grønnere og sterkere, og de vokser raskere. Det dannes også negative ioner i lufta nær bakken etter tordenvær. Negative ioner lager så frisk og ren en luft, og skal være svært så sunt for oss mennesker, og sikkert også for dyr og planter…

Lynet sender en ild ned i jorda, og noen ganger startes branner, som for å brenne vekk det gamle og skape rom for nytt liv, et nytt mangfold. Og lynglimtet, det skapes ikke kun av konfrontasjonen mellom varm og kald luft. Visste du at det også kommer inn en kosmisk stråle når det lyner? Den kommer fra kosmos og inn i tordenværet, og skaper lysglimt så ufattelig sterke, uendelig mange ganger sterkere enn en atombombe. Denne kosmiske strålen har vitenskapsfolk faktisk klart å registrere og måle. Tenk det…

Jeg tenker på tordenværet som når våre indre polariteter møtes, søker sammen. Og spesielt når vår indre feminine og maskuline kraft søker sammen. Når vi tør det… For det er sterke krefter, også i oss. Alle er vi polariserte inne i oss selv, mellom det feminine og maskuline, som yin og yang. På mange plan. I vår personlighet, mellom sinn og kropp, mellom tanker og følelser, mellom personlighet og vårt høyere selv/sjel/ånd, mellom jord og himmel i oss selv. Og på det ytre plan mellom kvinner og menn.

Polariseringen er der, i alt og alle, og slik har det vært til minnelige tider… Men nå, nå er tiden inne for mange å la disse polene nærme seg hverandre i større grad. Ja, kanskje smelte sammen på noen plan, eller til og med på alle plan… Og når disse to nærmer seg hverandre og smelter sammen, blir vi hele og skaper en ny sterk kraft, og nytt liv.

I denne prosessen skapes motstand og frykt, fordi det rokker ved det vante og kjente. Det trygge. Det nedarvede. Men når vi ser på hvilken kraft som kan skapes ved en sammensmeltning, som den kosmiske kraft som tordenværet åpner for, da er det vel verdt det. Det er verdt å prøve, og stå i prøvelsene som oppstår.

Når polene møtes blir man tvunget til å se på sitt mørke, og sine følelser, de tunge skyer… Med vokteren som viser deg alt du er redd for… Og det er skremmende med de kraftige utladninger som kan skjære gjennom hva det skulle være, og sette i gang store branner… Men tenk heller på denne kraften som en hjelp til å skjære gjennom og brenne vekk dine illusjoner og slør som skaper frykt, slik at solen kan skinne gjennom og sprekke det største av alle troll og terskelvoktere i deg…

 

Trollet sprekker...

Lyset trenger gjennom tordenskyene

 

Tordenværet kommer kanskje for å minne oss om den kraft og det nye, rene liv vi kan åpne opp for når vi våger å smelte sammen i vårt indre, mellom vår indre mann og kvinne. Neste gang du opplever et tordenvær, så tenk deg at det er din egen sammensmeltning det gjelder. Ja, hvorfor ikke ta det som en meditasjon…

Du kan koble deg på kreftene der oppe i skyene, og la  tordenværet hjelpe deg med å bli ett i deg selv. Tenk deg at du tar imot den fuktige varme luften som stiger opp, som kan ses som det feminine i deg, din indre kvinne som reiser seg… med varme følelser… Du tar imot jordens kraft og kjærlighet… Og den kalde klare luften ovenifra kan man se som din maskuline kraft, ånden, med klarhet og fokus, dine klare tanker når du er ett med denne kraften. Når disse møter hverandre i deg, dannes en sterk felles kraft, som er lynet som skyter ned i jorden som en manifestasjon av deg… og som skaper en port for en enda sterkere kraft, en kosmisk kraft! Og med denne kraften befrukter du jorden, som i et kosmisk sammensmeltning og skapelse…

Det kan hende at denne kosmiske kraften kommer sterkere dersom du også smelter sammen på det ytre plan, med din elskede som du kanskje møter i ditt liv. Ja, for sammen er man sterkere enn om man står alene…

Etter torden kommer ofte kraftige regnskyll, som for å rense jorden, kroppen, følelsene. Og så, når jorden er vasket ren, kommer alltid solen gjennom skyene, med de varme gylne stråler som bryter gjennom det mørke skylaget og gir varme og næring til det nye liv…

Ja, det er mange måter å se tordenværets symbolikk på… Kanskje ser du noe annet?

 

Gylne solstråler etter torden

 

 

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/0607003a4971200cd65fcdc36546b1e0f8f5f080

http://bloggurat.net/kart/registrere/9410/saetre

En tung dag forvandles til en gledens dag!

 

På facebook er det så mange som deler så mange vakre ord og bilder. De gir trøst, oppmuntring, mot og glede, og jeg takker fra hjertet alle de som deler av dette uendelige hav av skjønnhet.

I dag vil jeg dele tanker fra en av de tunge dager, håper det er greit… For en tung, så tung dag kan være porten til en gledens dag.

Jeg sitter for meg selv og klager over alt jeg ikke liker ved meg selv og livet mitt, så negativ. På sånne dager har jeg funnet ut at det er best å skrive det ned, alle disse tankene som farer rundt i hodet og skaper tyngde og smerte i meg. Jeg skriver det ut av meg og får det på avstand slik at jeg kan betrakte det og så se hva som er SANNHET. Jeg skal ikke gjengi alt her, men noe vil jeg dele, for kanskje er det noen som kjenner seg igjen?

Etter linje på linje med klaging skriver jeg:

Nei, det er bare å innrømme det. Jeg er …. Jeg er…… Ville skrive noe negativt, håpløst, men klarer det ikke. For det er ikke SANNHETEN om hva jeg er. Jeg ER ikke noe negativt eller håpløst. Hva er jeg? Hva er jeg? hva er jeg…?! Jeg vet hva jeg egentlig er. JEG ER VAKKER, JEG ER GOD, JEG ER KJÆRLIGHET, JEG ER LYS. Alle er dette, innerst inne. Men utfordringen er å integrere det i personligheten, i hverdagen, i alt jeg gjør, tenker og sier. I alle mine møter med andre mennesker. Hvordan gjør jeg det?

Og jeg merker at de gamle spor er sterke, tilsynelatende. Ja, bare tilsynelatende. Jeg MÅ jo ikke lenger være redd for hva andre skulle tenke om meg. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å bli avvist. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å framstå som rar eller dum. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å ikke få fram det jeg vil si. Jeg MÅ ikke lenger være en ingenting.

Jeg trenger ikke lenger frykten, ikke egentlig. Fram til nå har jeg valgt å beholde den, en del av den ihvertfall, selv om mye er sluppet. Hvorfor skal jeg fortsette med det? Hvorfor skal jeg fortsette å kjempe mot usynlig troll. Hvorfor skal jeg fortsette å la trollene styre over meg, jeg som vil være fri? Jeg har jobbet så mye for å slippe frykten for trollene, og har forløst så mye. Trollene, som egentlig ikke er så farlige som man tror… Jeg tenker av og til at det kanskje er mer der i underbevisstheten, som jeg ikke vil gå inn i. Men når skal det skje da? Og må jeg egentlig det for at ting skal være bedre? Må jeg fortsatt det for å vandre med solens stråler gjennom meg?

Det finnes en lettere vei nå, jeg har gått den tunge lenge nok. Jeg kan velge å la andre ta min tunge kappe, mine lodd som henger i føttene. Det er kjære vesener som står klare for å løfte det av meg, om jeg vil og tillater det.

Hvorfor skulle jeg ikke det? Hva hindrer meg? Er jeg redd for lyset og kjærligheten? Hvorfor? Er det fordi jeg da vil se meg selv og bli nødt til å akseptere meg slik jeg er? Er det fordi jeg skammer meg slik over hvordan jeg har blitt, hvordan jeg tror jeg er? Når jeg endelig får se mitt egentlige vesen i sitt fulle, vil jeg da skamme meg over at det som jeg egentlig er ikke har fått komme fram i meg før, fordi jeg dømte meg selv? Dømte meg selv for ikke å gjøre alt jeg kunne ha gjort for andre mennesker, for jorden, for ….

Nå ville jeg skrive Gud, men det var vanskelig. Hvorfor? Fordi jeg tar avstand fra Gud, fordi jeg føler meg forrådt, fordi jeg skammer meg overfor Gud. Fordi jeg har forlatt Gud og fordi Gud har forlatt meg. Trodde jeg. Den dypeste lidelse. Ikke god nok for Gud. Hvem sier det? Jeg. Jeg, og ingen andre. Når andre sier jeg ikke er god nok, er det en speiling. Derfor er det jeg som sier det. Ingen andre. Og for de som ikke liker ordet Gud på grunn av de gamle religioners virke, kan kalle det noe annet… som universet, kilden eller noe annet man er mer komfortabel med…

Men nå sier jeg, -jeg vil være FRI! Jeg BLIR fri. For hver dag som går vil jeg føle og forstå at jeg blir mer og mer fri. Hver dag vil jeg si til meg selv, i dag er jeg ett skritt nærmere min frihet, ett skritt nærmere meg selv, ett skritt nærmere kjærligheten. Ett skritt nærmere Gud. Egentlig har jeg alltid vært en del av Gud, men jeg er ett skritt nærmere å forstå dette fullt og helt. Og det til tross for at det fortsatt er kamper i hverdagen, og tunge dager.

Og det er en GLEDENS dag! HVER DAG skal derfor være en GLEDENS DAG…!

 

Tindene i Trollveggen 1

Tindene i Trollveggen

 

Bildene er fra Trollveggen, med de forevigede troll på toppen. Trollene vi frykter i vårt indre… Se på dem der de strekker seg helt opp i den klare, blå himmelen. De strekker seg mot det høyeste. Når vi går forbi dem, vil vi gå med hodet i himmelen, i klarhet og solskinn, alltid.

Om tindene i Trollveggen og Romsdalshornet som står like ved finnes et sagn, som forteller om hvordan trollene feiret bryllup og bygde veggen mens de feiret, helt opp i himmelen. Det var en fantastisk fest! Så klatret de opp på baksiden av veggen for å se på sitt verk mens Romsdalskongen satt foran og så på. De ble helt satt ut av den fantastiske utsikten og skjønnheten de så, og det lille trollet som skulle varsle om soloppgang glemte seg helt… Helt til sola steg opp og varmet kongen i nakken…

 

Romsdalshorn og tindene på toppen av Trollveggen

Nytt kamera… som himmelsendt!

 

Jeg har fått nytt fotoapparat i dag. Glede og jubel!!!!

Det kom nærmest dalende i fanget mitt, akkurat idet jeg bestemte meg for å bytte ut det gamle. Jeg har jo tatt en del bilder nå, men kvaliteten har jeg ikke vært helt fornøyd med. Så bestemte jeg meg kjapt i går for å skaffe et nytt, ja til og med modellen fant jeg raskt ut av. Og det er en sjeldenhet for meg, skal vite, som er tvilling og greier, med lange indre diskusjoner hit og dit og opp og ned, før jeg endelig tar et valg… (hehe).

Det koster litt, det kameraet jeg valgte ut, selv om prisen har falt mye siden det kom ut. Men, men, jeg får tåle det, tenkte jeg. Men, jeg ville bare sjekke litt på bruktmarkedet først, og der, omtrent den første annonsen jeg så, der var det, til en fantastisk vennlig pris, og ikke langt unna! Like ved der jeg likevel hadde et viktig ærend i formiddag.

Skal si universet er kjapp med å levere bestillinger… Jeg tar det som et tegn på at bloggen skal fortsette, med masse bilder!

Her er et par smakebiter fra det nye kameraet. Jeg hastet ut akkurat ved solnedgang (var egentlig litt for mørkt til å ta bilder…), og fikk koselig selskap av denne skjønnheten…

 

IMG_8652-1

 

IMG_8636-1