Inn i høsten

høst skog

 
Høsten er så utrolig vakker, så vakker at ord kommer til kort. Naturen lokker meg ut, kaller meg inn i skogene. Og jeg kjenner lengselen dypt der inne.

Jeg bråvåknet tidlig og så ut på trærne utenfor soveromsvinduet. De var badet i et mykt sollys, så sarte var solstrålene. Jeg måtte ut! Bare en liten tur før frokost.

Jeg kommer ikke inn i de dypeste skoger på en kort morgentur, men det er så  fine trær langs veien i nabolaget også. Naturen er ofte nærmere enn hva man forestiller seg når man bor i mer tettbygde strøk.

 

 
 

Så står jeg her, på utsiden, og ser på skogen. Det er ingen stor skog, men et belte av trær og busker  rundt en liten elv som flyter gjennom boligfeltet. Hvor mange ganger har jeg ikke gått forbi slike steder og bare sett på dette stykke natur utenifra. Hva om jeg går inn?

 

 

 

Gjør du det noen gang? Går inn i skogsholtet du ellers haster forbi? Tråkker på skogbunn uten oppgåtte stier. Lener deg mot et tre og løfter blikket opp? Legger du merke til alle fargene? Formene. Hvordan lyset strømmer inn mellom grenene. Ser du mønstrene i bladverket? Kjenner du lukten av skog?

 

 

 

 

 

Skogbunn

 

Hvem bor der langt nede på skogbunnen, tro? Hvem vandrer under søte små bregneblader og regnvåt gjøkesyre?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-25-10

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-24-9

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-26-11

Hvem pusler rund bittesmå sopp av ulikt slag? Hvem søker ly under små hatter når digre regndråper hamrer ned fra sorte tordenskyer på himmelen?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-30-14

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-29-13

 

De store grantrærne beskytter godt, så det verste slagregnet slipper de. Men likevel, fallet fra grenene er høyt.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-37-15

 

Kanskje søker de ly under en rot eller i en liten hule ved foten av et gammelt tre.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-54-21

 

Hvem bor her på denne vidunderlige skogbunnen, hvem er de?

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-19-6

 

Er det de som steller og stuller med de søte små vekster kanskje, så de holder seg friske og sterke, tross alle som tråkker og sykler rundt i skogen. Skjønne vesener må det være, som bor i slik en vidunderlig liten miniatyrskog ved foten av de store grantrærne.

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-47-17

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-56-23

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-20-7

 

Skogssti etter regn Sætre juli 2016-63-24

 

<a href=»https://www.bloglovin.com/blog/7179617/?claim=ac6ppa7yecf»>Follow my blog with Bloglovin</a>

Friskt vårregn

 

Nå kom plutselig sommeren, men for bare litt siden var det fortsatt vår og regn. Mange synes det er deprimerende med tungt skydekke, tåke og regn. Jeg er glad i regn og tåke jeg. Særlig på en mild vårdag. På sånne dager er det så forfriskende ute.

For litt siden tok jeg min første skogstur siden påske! Mange fine soldager har det vært i mai, men først på en regndag fikk jeg virkelig lyst og inspirasjon til å gå ut og kjenne på naturen. Jeg liker meg nesten bedre ute på fototur når det regner. Bildene kan bli mer spennende da. Man kan se andre ting enn når sola skinner fra en knall blå himmel. Lyset er mykere og mer sart. Og naturen koser seg.

 

Vårskog i regn-82-3

 

Naturen er glad i regnet, det er jeg sikker på. Kanskje er det derfor det er så godt å gå ut i skogen på sånne dager fordi man kan kjenne at naturen fryder seg. Både planter og dyr vil jeg tro. Det var jo tørt så lenge.

 

 

Hva er vel deprimerende med litt regn. Så vakker og mystisk ser naturen ut med lave skyer på en vindstille regndag. Hvilken glede for øynene er det vel ikke med dråper på bladene og de nye granskuddene som lyser opp langs stien. Luften så fuktig og ren, så etterlengtet etter en lang tørkeperiode.

 

Vårskog i regn-120-13

 

Vårskog i regn-119-12

 

Det er en type regn som nesten ikke høres. Det faller mykt og stille til bakken. Triller kjærtegnende over bladene og blomstene, og synker langsomt ned i jorda. Det er den typen regn som gir god fukt gjennom jordlagene, som ikke renner av og lager flombekker og dammer overalt.

Det er den typen regn som jorda trenger når det har blitt skikkelig tørt. Det er det regnet som gir best fuktighet når det får holde på lenge nok. Naturen elsker det, og derfor gjør også jeg det.

Ingenting er deprimerende med sånt forfriskende regn. Så lett. Stille. Nærende.

 

Vårskog i regn-153-2-3

Hva om du går ut og lar deg fukte av naturens myke vennlige regn

i stedet for å sitte inne. Hvem vet, kanskje er det myke regnet ikke bare for trærne, naturen. Kanskje er det like mye for oss mennesker, for å fukte vårt eget indre tørke og stivhet i både kropp og følelser. Hvorfor ikke?

Våre fysiske legemer er like fullt skapt av jord som naturen. Så gå ut og ta imot det regnet som forsiktig men likevel kraftfullt trenger gjennom, fukter og myker opp. Helt inn til de gamle uttørkede lag, sånn at du kan næres og vokse slik det er meningen at du skal.

Du kan strekke deg, bre deg ut. Reise deg, slik som disse verdige bregnene. Så stolte og staselige, og samtidig myke og bevegelige.

 

Vårskog i regn-137-1-3

Vårens blomsterprakt i Holtnesdalen

 

Våren inspirerer til opprydding og fornyelse. For å hente litt inspirasjon er det godt å ta en tur ut i naturen og hilse på vårblomstene.

I Holtnesdalen på Hurum blomstrer det millioner av hvitveis akkurat nå. Aldri før har jeg sett slike evige tepper av hvitveis. Hvor herlig er det ikke å bare legge seg ned, midt i all denne blomsterprakten, og bare hvile, se blomstene fra der de står, kjenne duften og friskheten. Høre lydene i skogen, fuglene.

 

Nysnø

 

Vinteren var visst ikke helt klar til å slippe taket fullt og helt ennå, og sannelig snødde det ikke forrige kvelden, igjen. Denne vinteren har snøen kommet og gått i denne delen av landet, kommet og gått. Snøen er borte igjen her, men slik er det vel ikke over hele landet.

Vakkert er det når snøen daler stille ned, så luftig og lett, dansende, som om snøfnuggene ber oss huske å danse! Til tross for mørke og vinter, og lengsel etter vår og sommer.

Så godt er det å stå helt stille og kjenne den mye snøen mot ansiktet, kjølig mot huden før den smelter og renner vekk.

 

IMG_0684-4

 

IMG_0614-2

Snøen er en bærer av informasjon

Den er ikke bare noe stoff som legger seg oppå alt som er. Alle vet vi at snø består av milliarder av snøkrystaller, men har du tenkt på at snøen faktisk er levende og har en egen bevissthet? Snø er frosset vanndamp og vann er jo en levende bærer av informasjon.

I stedet for å renne videre ned i bakken, slik som regnet gjør, blir snøen liggende en stund. Kanskje for å mate oss med sin utstråling og informasjon over lengre tid enn det regnet kan.

 

IMG_0465-3

 

Den lette nysnøen minner om et mykt og deilig sjal, så luftig, men likevel så varmende og godt. Den ligger som en englekappe over naturen og landskapet. Som om englene ønsker å omhylle naturen i sin kjærlighet for en stund, og la naturen hvile.

Englenes vibrasjoner ligger i snøen

 

Ja, tenk om det er slik at de klare, hvite snøkrystallene er bærere av englenes vibrasjoner. Fordi det er de som har hvisket kjærlige ord til de små vanndråpene, slik at de i det hele tatt kunne danne disse skjønne snøkrystaller.

Tenk hvilken gave det er for naturen og  trærne å bli omhyllet av denne vakre hvite kappen som bringer med seg de nærende energier fra englene. Og en gave til oss, selv om vi jo ikke går rundt med snøen på kroppen.

Hvor lyst og vakkert blir ikke landskapet og alle ting med et lag av nysnø over seg.  Og trærne bøyer sine grener i ydmykhet for denne vakre gave.

 

IMG_0735-2

 

IMG_0715-3

 

Alt blir så stille. Som for å vise at vi også må huske stillheten. Være stille og mottakelige.

 

IMG_0974-2

 

Snøen demper alle lyder av våre handlinger, alt blir lyst og hvitt, alle nyansene jevnes ut.  Den skjuler, men  fremhever også formene i naturen.

 

IMG_0955-2

 

IMG_0909-2

 

Og den minner oss om renheten. Renhet i kropp, hjerte og sinn, uten all forurensning som vi fyller oss med til daglig. Det være seg i tanker, følelser eller rent fysisk.

Snøen fra oven er som en velsignelse, slik at vi kan huske å bremse ned. Huske å alt være som det er, være stille i oss selv og kun tenke og tale de rene ord. La oss danse som de glade snøfnugg!

 

IMG_0413-2

 

Vintertåke

 

Tåka har ligget over Østlandet så lenge, og nå er den plutselig borte, endelig. Det har vært en skytung og våt vinter i år, uten antydning til sol i lang tid. Ikke slik vi har vært vant til på denne kanten av landet. Og andre steder har det lenge vært strålende sol og tørt vær, som er like uvanlig. Det er spesielle tider vi er i nå, det er som om store endringer er på gang, på mange plan.

Og tåka, ja, hva er den godt for? Den har ligget der som et tykt teppe over landskapet, og gjort at vi ikke har sett klart.

 

IMG_0993-3

 

Den har tatt fra oss oversikten og langsynet. Klarheten. Den har fortettet lufta, luftelementet, som er våre tanker. Tung og uklar i hodet og tankene har jeg sannelig følt meg, kanskje du også?

 

IMG_1009-3

Tåka er vakker på sin måte

Vakker, fordi den kan få oss til å kjenne på tunghet og uklarhet i den mentale delen av oss, og hva det fører med seg. Kanskje kaos og tunge følelser. Eller sløvhet og en tung kropp. Ja, alt vi har i oss trenger å kjennes på for å kunne slippe det vi ikke trenger lenger. Det er vakkert fordi det er en reise innover i oss selv, en reise mot oss selv og den skjønnhet som vi alle bærer, innerst inne.

Tåka tvinger oss til å rette blikket nedover for å kunne finne veien, som om den ber oss om å se ned i våre egne dype lag, og huske jordfestet.

 

IMG_0992-3

 

Så, etter lang, lang tid med tett vær blir vi mettet, så mettet av alt dette uklare og tunge. Til slutt må vinden komme for å blåse tåka vekk, og sola for å tørke den opp slik at den fordunster. Det er som yin og yang, der man erfarer den ene til det ytterste, helt til metningspunktet, slik at den andre motsatsen er nødt til å overta til slutt. Det skjer kanskje ikke før vi har blitt, skikkelig mettet av tungheten.

Og se, endelig har tåka lettet! Først kom vinden, deretter kunne litt blå himmel skimtes og noen stråler med sol kom igjennom. Vakkert, så vakkert er det når sola skinner inn i tåkehavet og det blir tynnere og brytes opp for til slutt å forsvinne. Det er livets hjul. Og nå er det tid for klare dager!

 

IMG_1039-2

 

IMG_1049-3

 

IMG_1040-3

Så kom våren

Når tåka letter er det plutselig som om mine øyne åpnes igjen, og jeg legger med ett merke til at våren også har kommet hit. Og jeg som trodde at vinteren skulle vare noen uker til. Jeg våget nesten ikke å håpe på vår, ja, jeg hadde nesten glemt våren midt i all denne tåka.

Nå blomstrer de første trærne, og de første hestehovene har kommet så smått som gule klatter i veikanten. Tenk at jeg ikke oppdaget at våren har kommet, men det er greit, det er i orden, for jeg har vært innhyllet i tett tåke og gjort viktig arbeide med å kjenne på mine tunge lag.

Tåka har stilt oss overfor tester

For noen har de vært store, for andre av mindre størrelse. Det er som om tåka og skyene tester om vi klarer å fortsatt se skjønnheten til tross for de tette slørene. Eller blir vi ett med tåka og forsvinner inn i egne slør? Testene er oftest harde, men vakre, fordi de bringer oss videre om vi består, om helt eller delvis. Dette er en bit av tåkas magi, tåkens skjønnhet…

 

IMG_1059-7

 

Og nå, nå er våren her, og lyset. Med atter nytt håp, og atter nytt liv og glede. Så spørs det hvor langt inn i tåka vi gikk… Kanskje tar det litt tid før mange av oss klarer å ta vårens gleder inn i seg selv. Men det er også greit, kjære deg, gi deg selv aksept hvor enn du befinner deg, det vil lette dine slør, kjære deg, alltid.

 

IMG_1019-4

Fred i vintermørket

 

Lenge har vintermørket ligget over landet. Aller mest i nord, men også her i sør, med korte dager. Så korte har dagene vært at man nesten ikke har kommet seg ut mens det var dagslys. Sånn er det vel fortsatt for veldig mange, selv om dagene gradvis blir lysere og lengre nå.

Flere ganger har jeg gått ut for å nyte frisk luft og vakkert landskap og natur, men få bilder har det blitt, fordi det oftest har blitt så fort mørkt når jeg var ute. Fotostativ har jeg ikke, så da blir bildene også ganske så grovkornete, og jeg har vegret meg for å legge dem ut her på bloggen. Og tungt har alt føltes, jeg har ikke orket så mye, heller ikke å skrive. Men nå gjør jeg det likevel, deler de mørke, grove bildene og skriver noen linjer.

 

IMG_0072-2

Men, hva er vel egentlig så galt med den mørke tiden?

Så mange klager over denne tiden av året, den tunge, mørke tiden. Må det egentlig være så tungt? Mørket er egentlig ikke bare tungt og negativ. Det er også godt og fredfylt, og innbyr til hvile, både i sinn og kropp. Hvorfor kjempe imot, og forvente eller tro at hele året skal være likt. Hvorfor ikke tillate seg selv og alt annet å gå litt tregere i denne tiden, tillate seg selv mer hvile og ro, mer søvn kanskje.

 

IMG_0066-2

Mørketiden er en naturlig del av en syklus

Det er slik som den mørke siden av yin/yang-symbolet. Det nytter ikke å hele tiden skulle kjempe imot naturens naturlige takt. Man skal liksom ha sommer hele året, men en stadig streben etter sommeren gjør at man bare blir utslitt. Man blir misfornøyd med seg selv når man likevel ikke klarer det på lang sikt. For hviletiden er også en del av naturens lover, slik som sommeren er. Naturens takt, naturens sykluser, bølger og rytmer er vi en del av. Det er gammel kunnskap det. Noe er overført til vårt samfunn i dag gjennom de gamle kinesiske tradisjoner og filosofier, som læren om tao og lovene om forandringer.

 

IMG_0070-2

Husk at naturen viser vei

La naturens pust lede an, og la deg følge naturens naturlige rytmer. Bli venn med mørketiden. Kom deg ut av stuen med kunstig belysning og gå ut og føl på naturens fredfylte mørke. La deg selv fylles med indre hvile og ro.

 

IMG_0048-2

Hvile i naturen

 

Har du noen gang lagt deg ned når du har vært på tur i skogen? Tatt en hvil, utstrakt på rygg med blikket opp mot himmelen. Aldri føler jeg meg så ett med naturen som når jeg gjør det, som denne dagen i midten av september, midt på stien blant bregner med begynnende høstfarger.

Perspektivet blir helt annerledes da, man ser ting man ellers ikke ville ha sett, og får en annen vinkling på omgivelsene. Som om man entrer en helt annen verden…

 

høstskog med perspektiv fra bakken

 

Så godt å kjenne blader og lyng mot kinnene, og den herlige duften av skogbunn som jeg plutselig legger mer merke til… Og når jeg ligger slik, helt stille, hører jeg fuglene bedre, og kanskje kommer de nærmere også. Bedre hvile finnes ikke, rett på bakken i moder jords frie natur, med hodet fri for tanker…

 

Barbeint i skogen

 

Det er virkelig en fryd for føttene å gå barbeint i skogen. En fryd for hele meg! Og skogen er også glad, føler jeg. Ja, skogen er alltid glad når jeg kommer, og ber meg komme oftere og nyte av alt den har å tilby.

 

Inne i furuskogen

 

Jeg følger en sti, men ser lite av den om gangen, bare et kort stykke. Så ser jeg mer når jeg kommer lenger fram, men fortsatt bare en liten del. Akkurat som når jeg går på min utviklingsvei gjennom livet, og må ta et steg om gangen mot stadig nye mål.

 

Sti på berg i furuskog

Sti i furuskogen ved stor stein

 

Når jeg går slik i skogen blir jeg veldig oppmerksom på hva som skjer på bakken. Jeg ser fine tegninger som røttene på stien danner, lyngen som har fått nye skudd, tyttebærblomster. Jeg ser alle detaljer jeg ellers ikke legger like godt merke til, når en såle av gummi hindrer den direkte nærkontakten med moder jord. Og jeg legger merke til hvordan alt dette føles gjennom mine føtter.

 

Barbeint på stien

Barbent på sti med røtter

Blåbærlyng på stien

Tyttebærblomster

 

Jeg kjenner hver lille kvist i lyngen, hver blottlagte rot på stien. Jeg kjenner den mørke jorda og kjølige gjørma som presser seg opp mellom tærne. Og jeg kjenner den myke mosen som renser føttene der den er full av vann. Og små pytter med klart myrvann. Det harde, glatte berget som sola har varmet opp.

 

Gjørmete føtter på mosedekt berg

Barbeint på berget

 

De bare føttene leder meg også til nye, uoppdagede stier som jeg aldri har sett før når jeg har ferdes beskodd på samme sted, for de er skjult av røsslyngen og ligger der som hemmelige ganger i en helt annen verden… Med øynene ser jeg knapt disse magiske stiene, men føttene mine vet veien og bringer meg i riktig retning, trygt inn på en åpen sti som leder hjem…

 

Sti i skogen med myrvann

 

Og på veien hjem får jeg den vakreste utsikt over landskapet, og kan se langt, langt framover, selv om min sti fortsatt er ukjent… Som om det jeg ser langt der fremme er de høyeste mål, mens veien fortsatt blir til mens jeg går dit…

 

Utsikt over Drammensfjorden

Sakte forandringer

 

Her satt jeg i dag, ganske lenge. Jeg gikk på ski i skogen, utenfor alle stier, etter en tung, tung dag. Dagen føltes så tung fordi jeg var utålmodig og rastløs. Jeg lengter etter forandringer. Og blir frustrert fordi det føles som om alt står stille. Så vet jeg at en tur i naturen gjør godt og gir fred i sinnet og tankene.

 

Rasteplass i skogen

 

Jeg har jo mang en gang hørt at ting må ta sin tid, og at alt kommer når tiden er inne. Det er bare ikke så lett å akseptere dette fullt og helt.

I dag da jeg satt der med et lite sitteunderlag mellom meg og berget og solens varme i ansiktet, var det som om skogen minnet meg om denne store sannheten. Forandringer tar tid.

Det var så stille da jeg satt der. Trærne, lyngen, mosen – alt bare er der, så stille og tilsynelatende uten forandring. Men alle planter begynner så smått å vokse nå når våren kommer, jeg ser det bare ikke, ikke mens jeg sitter der og ser og kjenner. Men jeg vet det. Forandringene kommer.

Og skogen sier til meg, -ta det helt med ro.

 

Røsslyng

Kongle på berget

Gult lav på døde kvister

Mose på dødt tre