Vårblomstene reiser seg, igjen….

 

De mange skjønne vårblomster kommer fram, i sine farger og former, så små, men akk så vakre når man ser nærmere etter. De har åpnet seg, så glade, mot morgenlyset og venter tålmodige på sola som snart kommer over åskammen.

Og så – så kom det et nytt snev av vinter, akkurat da de endelig åpnet seg. Noen ble slått til bakken, for en stund.

 

Hvitveis i frost og rim

 

Men fortvil ikke kjære, det er sjelden livet går på skinner mot de mange mål. Som du vet er heller ikke det meningen, om du skal kunne vokse deg riktig så vakker og stråle visdommens skjønnhet ut på verden.

Det oppstår alltid fare for å bli såret når man er modig og åpner de nye dører, som vårens blomster forteller om, ja, for man har jo aldri åpnet akkurat den døra før. Og den sarte og vakre sårbarheten kommer fram.

 

Blåveis med rim

 

Vit, kjære, at du vil reise deg igjen, ja, stadig raskere for hver nye dør på veien mot de lysende mål. Og se, blomstene som nesten så døde ut reiser seg igjen når solens stråler treffer og varmer så godt.

Så fortvil ikke, kjære, du vil også reise deg på nytt, enda vakrere enn før, med en ny glød i kinnene. Akkurat som de skjønneste vårblomster som ler i solens lys og varme!

 

Blåveis i sol 2

 

Blåveis i sol 1

 

For å virkelig kunne se all denne skjønnheten er man nødt til å stoppe opp, bøye seg ned og se inn i blomstenes smilende ansikt. Slik du må ta deg tid til å se godt inn i deg selv for å oppdage din egen indre skjønnhet.

Ja, vårblomstene smiler og ler, så glade er de over å kunne åpne seg mot morgensolen og bringe bud om nytt håp og nytt liv! Er du helt stille i deg selv mens du skuer inn i vårblomstenes åpne kronblader, ja, så kan du kanskje høre den glade latter!

 

Blåveis i sol 5

Å betrakte tåka fra avstand

 

Etter en tåkefylt vinter er det godt å kunne være i solen og betrakte tåkehavet fra avstand. Endelig har det kommet mer oversikt og klare tanker! Sollyset tvinger tåka i kne, slik at vi endelig kan se på den utenifra.

 

IMG_1119-2

 

Det minner meg om et tips jeg fikk for en del år siden. Jeg syntes et venninneforhold jeg hadde var så vanskelig, men jeg klarte ikke å se det klart. Tipset jeg fikk var å sette fram to stoler og betrakte disse fra avstand. Jeg skulle se for meg at min venninne satt i den ene stolen og jeg i den andre. Så skulle jeg tenke på det jeg opplevde som vanskelig, og så betrakte utenifra hva det var som egentlig skjedde mellom oss.

Og det virket! Plutselig ble det helt klart for meg hva som var problemet, og jeg forsto at jeg måtte forandre på meg selv og hvordan jeg tenkte for å endre på situasjonen.

Så fredelig og godt er det å sitte her på berget ved det lille, vakre treet og skue over tåkehavet tidlig om morgenen, med hodet i klar luft og kunne se langt, så langt.

Og over meg stråler en klar, blå himmel og lover klare tanker og lysende dager.

 

IMG_1115-4

Høstløvet

 

Bladene som en gang var så fulle av klorofyll, har nå mistet sin sterke, grønne farge. Det er slik det skal være. Kraften er ikke tapt. Den er i moderplanten. Da bladene var grønne samlet planten nye krefter Alt det grønne ble reflektert ut på verden, og på oss, hvor vi ble badet i kjærlighet og helbredende grønn kraft.

 

Høstskog i morgensol

 

Klorofyllet som reflekterer grønnfargen trekkes nå tilbake til røttene slik at planten kan overleve vinteren. De underliggende farger åpenbares så for en stund, de gule, oransje og røde. Akkurat som fargene til våre tre nedre chakra, der vår personlighet holder hus. Man kan tenke at disse ble badet i grønn og kjærlig energi gjennom sommeren. De ble overstrålet av det grønne, som i en eneste lang, myk healing.  Det er som hjertets kjærlighet til mennesket i oss, da grønn er hjertetchakraets farge. Og nå skinner mennesket i oss i de vakreste og sterkeste farger! Høstens farger.

 

IMG_9173-1

 

I naturen stråler bladene bokstavelig talt, de er nærmest selvlysende i solens lys. Etter sommerens grønne kjærlighetsbad, som fra en kjærlig og omsluttende mor og far, ja, kan man da annet enn å stråle så vakkert og sterkt da? Selv med mange sår og arr etter all ytre påvirkning gjennom vekstsesongen. Det er som om hjertet har løftet våre personlighetsfarger opp i en klar og strålende vibrasjon som skinner og stråler forbi alle sår!

 

Høstfargede lønneblader i lysende gul og grønn

 

IMG_9265-1

 

IMG_9290-1

 

Gyldne høstfarger

 

Så faller bladene til bakken, etter en befriende og luftig tur i fritt svev.

 

Høstfarget løv faller på bakken

 

Bladet skjelver før det faller, ja, for det har jo aldri sluppet seg selv helt fri før, ikke før det var rede.

 

Høstløv faller

 

På bakken skal det først gi isolasjon og varme, og så oppløses og gi næring til sin moderplante slik at den og andre kan vokse seg enda sterkere og større neste sommer, med enda flere blader, og i mange påfølgende somre.

 

Høstløv på bakken

Beskyttelse og hvile er også nødvendig

 

Hvitveisen stråler så vakkert nå om dagen, strekker seg så sterk mot solen og åpner seg helt opp. Den viser sin skjønnhet for alle.

 

Hvitveis i solnedgang

 

Men i tåke og regn, eller når solen går ned, trekker den seg sammen og bøyer hodet ned. Slik beskytter hvitveisen sine sarte blomsterblader, for selv om den stråler så vakkert og sterkt fra seg selv i solens lys, så trenger også den av og til beskyttelse. Som fra en trygg og kjærlig far den har i seg selv, og som vet når det er tid for å lukke blomsten og la det glade sprudlende barnet hvile, som i sin mors favn.

Og se, noen ganger kan man da oppdage nye sider ved hvitveisen, nye vakre farger man ellers ikke får så lett øye på.

 

Lilla hvitveis som lukker seg om kvelden

 

Slik er det også med oss mennesker. Man kan ikke stråle hele tiden, man trenger ikke det. Det er lov å hvile og trekke seg tilbake innimellom, beskytte seg selv. Så kan man komme sterkere tilbake etter en tiltrengt rekreasjon eller kanskje renselse, slik regnvannet og dråpene fra tåken renser hvitveisens kronblader og grønne stilk og løv.

 

Hvitveis i tåke

Hvitveis i tåke 3

Hvitveis i tåke 2

Hvitveis i tåke 4

Tordenvær og forening mellom det feminine og maskuline

 

For ikke så lenge siden var det tordenvær her, og det blir nok mer av det nå når sommeren kommer… Har du tenkt på at du kan dra nytte av tordenværet…?

De mørke, mørke skyer siger inn over landskapet og stenger ute nesten alt lys. De er både varme og kalde, slik at det skapes skarpe lynglimt og drønnende tordenskrall…

Det er ytterpolene, kulde og varme, som fronter hverandre. Varm og fuktig luft stiger opp og danner tunge skyer som møter den klare kalde luften der oppe. Det er som om de søker samme fordi de dypest sett ønsker å være sammen, ett, og ikke fra hverandre, som i en evig dans i sykluser der kun den ene er framme av gangen.

De ønsker sammensmeltning, enhet. Og når de endelig møtes oppstår enormt sterke utladninger, noen ganger helt ned i jorden, og vi opplever dem som både lys og lyd, så ufattelig sterke at vi kan bli redde…

Men, det tordenværet skaper, er livskraft. Når det tordner om sommeren blir alt mye grønnere etterpå. Det er faktisk sant, og det er fordi det bindes nitrogen i lufta under tordenvær, som plantene tar opp gjennom bladene eller røttene etter regnskyll. Nitrogen er et næringsstoff som gjør plantene grønnere og sterkere, og de vokser raskere. Det dannes også negative ioner i lufta nær bakken etter tordenvær. Negative ioner lager så frisk og ren en luft, og skal være svært så sunt for oss mennesker, og sikkert også for dyr og planter…

Lynet sender en ild ned i jorda, og noen ganger startes branner, som for å brenne vekk det gamle og skape rom for nytt liv, et nytt mangfold. Og lynglimtet, det skapes ikke kun av konfrontasjonen mellom varm og kald luft. Visste du at det også kommer inn en kosmisk stråle når det lyner? Den kommer fra kosmos og inn i tordenværet, og skaper lysglimt så ufattelig sterke, uendelig mange ganger sterkere enn en atombombe. Denne kosmiske strålen har vitenskapsfolk faktisk klart å registrere og måle. Tenk det…

Jeg tenker på tordenværet som når våre indre polariteter møtes, søker sammen. Og spesielt når vår indre feminine og maskuline kraft søker sammen. Når vi tør det… For det er sterke krefter, også i oss. Alle er vi polariserte inne i oss selv, mellom det feminine og maskuline, som yin og yang. På mange plan. I vår personlighet, mellom sinn og kropp, mellom tanker og følelser, mellom personlighet og vårt høyere selv/sjel/ånd, mellom jord og himmel i oss selv. Og på det ytre plan mellom kvinner og menn.

Polariseringen er der, i alt og alle, og slik har det vært til minnelige tider… Men nå, nå er tiden inne for mange å la disse polene nærme seg hverandre i større grad. Ja, kanskje smelte sammen på noen plan, eller til og med på alle plan… Og når disse to nærmer seg hverandre og smelter sammen, blir vi hele og skaper en ny sterk kraft, og nytt liv.

I denne prosessen skapes motstand og frykt, fordi det rokker ved det vante og kjente. Det trygge. Det nedarvede. Men når vi ser på hvilken kraft som kan skapes ved en sammensmeltning, som den kosmiske kraft som tordenværet åpner for, da er det vel verdt det. Det er verdt å prøve, og stå i prøvelsene som oppstår.

Når polene møtes blir man tvunget til å se på sitt mørke, og sine følelser, de tunge skyer… Med vokteren som viser deg alt du er redd for… Og det er skremmende med de kraftige utladninger som kan skjære gjennom hva det skulle være, og sette i gang store branner… Men tenk heller på denne kraften som en hjelp til å skjære gjennom og brenne vekk dine illusjoner og slør som skaper frykt, slik at solen kan skinne gjennom og sprekke det største av alle troll og terskelvoktere i deg…

 

Trollet sprekker...

Lyset trenger gjennom tordenskyene

 

Tordenværet kommer kanskje for å minne oss om den kraft og det nye, rene liv vi kan åpne opp for når vi våger å smelte sammen i vårt indre, mellom vår indre mann og kvinne. Neste gang du opplever et tordenvær, så tenk deg at det er din egen sammensmeltning det gjelder. Ja, hvorfor ikke ta det som en meditasjon…

Du kan koble deg på kreftene der oppe i skyene, og la  tordenværet hjelpe deg med å bli ett i deg selv. Tenk deg at du tar imot den fuktige varme luften som stiger opp, som kan ses som det feminine i deg, din indre kvinne som reiser seg… med varme følelser… Du tar imot jordens kraft og kjærlighet… Og den kalde klare luften ovenifra kan man se som din maskuline kraft, ånden, med klarhet og fokus, dine klare tanker når du er ett med denne kraften. Når disse møter hverandre i deg, dannes en sterk felles kraft, som er lynet som skyter ned i jorden som en manifestasjon av deg… og som skaper en port for en enda sterkere kraft, en kosmisk kraft! Og med denne kraften befrukter du jorden, som i et kosmisk sammensmeltning og skapelse…

Det kan hende at denne kosmiske kraften kommer sterkere dersom du også smelter sammen på det ytre plan, med din elskede som du kanskje møter i ditt liv. Ja, for sammen er man sterkere enn om man står alene…

Etter torden kommer ofte kraftige regnskyll, som for å rense jorden, kroppen, følelsene. Og så, når jorden er vasket ren, kommer alltid solen gjennom skyene, med de varme gylne stråler som bryter gjennom det mørke skylaget og gir varme og næring til det nye liv…

Ja, det er mange måter å se tordenværets symbolikk på… Kanskje ser du noe annet?

 

Gylne solstråler etter torden

 

 

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/0607003a4971200cd65fcdc36546b1e0f8f5f080

http://bloggurat.net/kart/registrere/9410/saetre

Vårens boblende fryd og glede!!!

 

Vårblomstene stråler imot meg, proppfulle av sprudlende glede og fryd, der de strekker seg mot solens lys og varme. Jeg kan nærmest høre deres små gledeshyl… Jipppppiiiiiiii!!!! Uiiiii!!!!

 

En hvitveis mot hvite bjørkestammer

 

Hva er det de er så glade for, lurer jeg på… Men hva spiller vel det for en rolle. Man trenger ingen spesiell grunn for å la seg fylle med pur boblende glede! Det kan være så enkelt som det å være til, og glede seg over de helt enkle ting, som at sola varmer og det er vår. Snart sommer!

 

Tre løvetann

Gruppe med løvetann

Unge lupinblader

 

La deg smitte av den sprudlende gleden fra vårblomstene og de nye blader som bryter opp av jorda. Kjenn hvordan energien begynner å boble gjennom deg, dansende, som solens glitter på vannet om sommeren…

Glem bekymringer og problemer for en stund. Du trenger ingen spesiell grunn for å være glad, akkurat nå, eller neste gang du ser noe vakkert og rent….

Fryd deg!!!

 

Innimellom hvitveisen

Inniblandt hvitveis 2

 

En tung dag forvandles til en gledens dag!

 

På facebook er det så mange som deler så mange vakre ord og bilder. De gir trøst, oppmuntring, mot og glede, og jeg takker fra hjertet alle de som deler av dette uendelige hav av skjønnhet.

I dag vil jeg dele tanker fra en av de tunge dager, håper det er greit… For en tung, så tung dag kan være porten til en gledens dag.

Jeg sitter for meg selv og klager over alt jeg ikke liker ved meg selv og livet mitt, så negativ. På sånne dager har jeg funnet ut at det er best å skrive det ned, alle disse tankene som farer rundt i hodet og skaper tyngde og smerte i meg. Jeg skriver det ut av meg og får det på avstand slik at jeg kan betrakte det og så se hva som er SANNHET. Jeg skal ikke gjengi alt her, men noe vil jeg dele, for kanskje er det noen som kjenner seg igjen?

Etter linje på linje med klaging skriver jeg:

Nei, det er bare å innrømme det. Jeg er …. Jeg er…… Ville skrive noe negativt, håpløst, men klarer det ikke. For det er ikke SANNHETEN om hva jeg er. Jeg ER ikke noe negativt eller håpløst. Hva er jeg? Hva er jeg? hva er jeg…?! Jeg vet hva jeg egentlig er. JEG ER VAKKER, JEG ER GOD, JEG ER KJÆRLIGHET, JEG ER LYS. Alle er dette, innerst inne. Men utfordringen er å integrere det i personligheten, i hverdagen, i alt jeg gjør, tenker og sier. I alle mine møter med andre mennesker. Hvordan gjør jeg det?

Og jeg merker at de gamle spor er sterke, tilsynelatende. Ja, bare tilsynelatende. Jeg MÅ jo ikke lenger være redd for hva andre skulle tenke om meg. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å bli avvist. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å framstå som rar eller dum. Jeg MÅ ikke lenger være redd for å ikke få fram det jeg vil si. Jeg MÅ ikke lenger være en ingenting.

Jeg trenger ikke lenger frykten, ikke egentlig. Fram til nå har jeg valgt å beholde den, en del av den ihvertfall, selv om mye er sluppet. Hvorfor skal jeg fortsette med det? Hvorfor skal jeg fortsette å kjempe mot usynlig troll. Hvorfor skal jeg fortsette å la trollene styre over meg, jeg som vil være fri? Jeg har jobbet så mye for å slippe frykten for trollene, og har forløst så mye. Trollene, som egentlig ikke er så farlige som man tror… Jeg tenker av og til at det kanskje er mer der i underbevisstheten, som jeg ikke vil gå inn i. Men når skal det skje da? Og må jeg egentlig det for at ting skal være bedre? Må jeg fortsatt det for å vandre med solens stråler gjennom meg?

Det finnes en lettere vei nå, jeg har gått den tunge lenge nok. Jeg kan velge å la andre ta min tunge kappe, mine lodd som henger i føttene. Det er kjære vesener som står klare for å løfte det av meg, om jeg vil og tillater det.

Hvorfor skulle jeg ikke det? Hva hindrer meg? Er jeg redd for lyset og kjærligheten? Hvorfor? Er det fordi jeg da vil se meg selv og bli nødt til å akseptere meg slik jeg er? Er det fordi jeg skammer meg slik over hvordan jeg har blitt, hvordan jeg tror jeg er? Når jeg endelig får se mitt egentlige vesen i sitt fulle, vil jeg da skamme meg over at det som jeg egentlig er ikke har fått komme fram i meg før, fordi jeg dømte meg selv? Dømte meg selv for ikke å gjøre alt jeg kunne ha gjort for andre mennesker, for jorden, for ….

Nå ville jeg skrive Gud, men det var vanskelig. Hvorfor? Fordi jeg tar avstand fra Gud, fordi jeg føler meg forrådt, fordi jeg skammer meg overfor Gud. Fordi jeg har forlatt Gud og fordi Gud har forlatt meg. Trodde jeg. Den dypeste lidelse. Ikke god nok for Gud. Hvem sier det? Jeg. Jeg, og ingen andre. Når andre sier jeg ikke er god nok, er det en speiling. Derfor er det jeg som sier det. Ingen andre. Og for de som ikke liker ordet Gud på grunn av de gamle religioners virke, kan kalle det noe annet… som universet, kilden eller noe annet man er mer komfortabel med…

Men nå sier jeg, -jeg vil være FRI! Jeg BLIR fri. For hver dag som går vil jeg føle og forstå at jeg blir mer og mer fri. Hver dag vil jeg si til meg selv, i dag er jeg ett skritt nærmere min frihet, ett skritt nærmere meg selv, ett skritt nærmere kjærligheten. Ett skritt nærmere Gud. Egentlig har jeg alltid vært en del av Gud, men jeg er ett skritt nærmere å forstå dette fullt og helt. Og det til tross for at det fortsatt er kamper i hverdagen, og tunge dager.

Og det er en GLEDENS dag! HVER DAG skal derfor være en GLEDENS DAG…!

 

Tindene i Trollveggen 1

Tindene i Trollveggen

 

Bildene er fra Trollveggen, med de forevigede troll på toppen. Trollene vi frykter i vårt indre… Se på dem der de strekker seg helt opp i den klare, blå himmelen. De strekker seg mot det høyeste. Når vi går forbi dem, vil vi gå med hodet i himmelen, i klarhet og solskinn, alltid.

Om tindene i Trollveggen og Romsdalshornet som står like ved finnes et sagn, som forteller om hvordan trollene feiret bryllup og bygde veggen mens de feiret, helt opp i himmelen. Det var en fantastisk fest! Så klatret de opp på baksiden av veggen for å se på sitt verk mens Romsdalskongen satt foran og så på. De ble helt satt ut av den fantastiske utsikten og skjønnheten de så, og det lille trollet som skulle varsle om soloppgang glemte seg helt… Helt til sola steg opp og varmet kongen i nakken…

 

Romsdalshorn og tindene på toppen av Trollveggen

Nysnø og en lengsel etter vår…

Det har kommet nysnø igjen. Den gamle harde snøen, og all skitten som synes så godt på det hvite, dekkes over igjen, med et mykt, hvitt, skinnende lag. En kjær venn sa nylig at den hvite snøen står for renselse, og at skitten på snøen symboliserer det urene som må renses ut. Det som skal renses ut må først bli synlig eller bevisstgjøres, slik at man vet hva som er klart for å renses.

Gjennom vinteren kommer lag på lag med snø, som hver gang dekker over den gamle skitten. Det er som lag på lag med renselse. Ja, for renselse er aldri gjort i en håndvending, om det er i tanker, følelser eller kropp. Når «første runde» er over kommer ny snø, som en helbredende fred og hvile som legger seg rundt deg som en myk kappe etter stormen. Med ny snø er det tid for å legge fra seg det vonde, og nyte det vakre rene, det nye, for en stund.

 

SONY DSC

 

Så blir snøen skitten igjen, for første renselse satte i gang en dypere prosess. Dyp renselse skjer alltid i flere lag, for når en blokkering er fjernet, kommer om litt de dypereliggende årsaker til syne, og man får mulighet til enda dypere renselse. Og slik fortsetter det, lag på lag, helt til det ikke lenger kommer ny snø. Helt til den siste snøen smelter, og det blir vår!

Og etter runder med renselse, lag på lag, kommer all skitten fram igjen, som for å gi anledning til en siste «finale» der det gamle kastes på dør, for godt. Snøen smelter, og det er vårløsning, som en endelig forløsning! Når nye vintre kommer, med skitten snø, er det fordi det også er andre ting å rense ut… Og etter mange slike vintre med hardt arbeid, vil snøen forbli ren og hvit, eller kanskje det ikke lenger kommer snø… og vi mennesker vil slutte å forurense den vakre jorden vi lever på. Renhet i det indre vil skape renhet i det ytre. Mellom mennesker og i hvordan menneskene behandler naturen og jorden.

Lyset har blitt mykere nå, og solen mer gyllen. Våren kommer snart…!

 

SONY DSC

Solgløtt i vinduskarmen

 

Endelig litt sol i vinduskarmen igjen. Det er godt å kunne åpne vinduet og slippe lys og luft inn etter en lang mørk vinter. Som et løfte om vår, med nytt liv og nytt håp! Og de vakre gjenstander (og puser…) får et ekstra løft og kommer til sin rett i det bleke sollyset, der i vinduskarmen…