Livets vandring i fjæra

 

For en glede det er å gå barføtt i fjæra om sommeren! Det er så godt å kjenne steinene under føttene, særlig om de er godt oppvarmet av sola.

 

Barføtt på svart stein i fjæra

 

På en sånn steinstrand er det ikke bare å labbe i vei, for her er det steiner av alle slag, både store og små, stødige og vaklende, sleipe og tørre, glatte og fulle av rur, spisse, runde, flate.

Noen steder er det best å gå raskt videre for å bevare balansen, og for at det ikke skal gjøre for vondt for føttene. Andre steder, der steinene er store og stødige kan jeg gå litt saktere og mer avslappet. Sleipe steiner og de med rur holder jeg meg langt unna, for de er slett ikke pålitelige om de ser aldri så fine ut…

 

Glatt stein med rur i vannkanten

Stor stein med hvit rur i sjøkanten

Mønster i stein

Lyse steiner i fjæra

 

Innimellom dukker en og annen planke opp, så fine og lette å gå på… Men plankegang kan ikke vare evig, litt utfordringer vil jeg jo ha, ellers blir det for kjedelig.

 

Barføtt på grå planke i fjæra

Grå planke og rosa blomst i fjæra

Grå planke og rosa blomster i fjæra

Barføtt på drivved i fjæresteinene

 

Når jeg går her blir det ikke rom for å tenke på alt mulig av andre ting, for her må jeg sannelig følge med, hele tiden. Vandringen har min hele og fulle fokus, og snur meg mens jeg går gjør jeg heller ikke, for da mister jeg fort balansen…

 

Barbeint på steinstrand

Barføtt på store steiner i fjæra

Hvite blomster i fjæra

 

Det er full tilstedeværelse som teller, med all fokus på hvor jeg skal plassere føttene og hvilken vei jeg skal gå for å komme til de beste steinene, ja litt framover må jeg se, og planlegge raskt. Veien bli til mens jeg går…

Og plutselig dukker det opp en stor flat stein der framme, som jeg peiler meg inn på. Så kan føttene hvile en stund på den gode varme steinen, mens jeg nyter utsikten og ikke tenker på noen verdens ting. Ja, da er livet herlig!

 

Hviler på en stor svart stein i fjæra med utsikt på Tustnastabbene

 

Så får føttene seg et bad i det klare og forfriskende kalde vannet…

 

Tang i fjæra

Tang i stille vann

Tang og stille sjø med Tustnastabbene i bakgrunn

 

Ferden går videre, for det er flere steiner, berg, svalt gress og alskens små og store skatter  å oppdage der i fjæra. Ja, hvem vet, kanskje til og med den mykeste og fineste sandstrand venter på meg der et sted…

 

Berg med gul messinglav og blått tau ved sjøen

Sandstrand med spor etter mark

Sand i fjæra med hvite skjell

Stor stein med rur og albueskjell i sjøkanten

 

Vandringen på bare føtter i fjæra er på en måte slik som vandringen gjennom livet kan være, som møtet med andre mennesker og situasjoner… midt i de skjønneste kulisser som vår vakre klode er så rik på… Hva synes du?

 

Grå berg ved Aresvikfjorden og Tustna i bakgrunn

Flate berg og gress ved sjøen med Tustnastabbene og Ertvågøya i bakgrunn

Rødt nøst og guloransje båt ved sjøen og Tustnastabbene i bakgrunn

Nøst og gress ved sjøen

Gress i sjøkanten

Gresseng ved steinstranda med Tustnastabbene og Ertvågøya i bakgrunn

Rosa blomster i fjæra med Tustnastabbene i bakgrunn

Rosa strandnellik

Gul messinglav i på berg ved Aresvikfjorden i Halsa

Blåklokker

Spirer og føtter gir nye muligheter om du tør…

 

Et lite frø kan begynne å spire på de mest uventede steder…For hvem skulle tro at noe nytt kunne vokse midt på en tørr sandstrand….

Slik kan livet være. Gaver som man først kanskje ikke legger merke til kan komme når man venter det minst, gaver man trodde det ikke var mulig å få…

 

Spire på stranden

 

Denne lille spiren er sterkere enn du tror, den har allerede sterke røtter for sin størrelse, klorer seg fast. Den vil vokse seg stor om man lar den stå.

 

Liten spire og rødlakkerte tær i sanden

 

Og vi da, vi har ingen røtter, vi har føtter! Ja, føttene er våre røtter. Geniale, for vi kan bevege oss rundt og velge selv… Og når vi først er utstyrt slik, er det også sånn at våre spirer ikke vokser om vi bare står i ro…

 

IMG_7044-3

 

… eller bare ligger og døser i sanden….

 

Døsende føtter i sanden

 

Vi vokser best om vi utfordrer velbehaget… og våger oss inn på nye veier… selv om det kan gi ubehag underveis, som et iskaldt, men likevel så forfriskende bad i mai…

Tør du…?

 

Iskaldt bad i mai

Snart sommer

 

Snart er det igjen sommer i landet. Kan du se deg selv på stranden igjen…

… der du setter dine bare føtter ned i den varme myke sanden og lar de lekende bølger vaske dine føtter….

 

Rolige bølger slår opp på stranden

Ensomhet kan bli til fellesskap i ditt hjerte

 

Jeg føler slik vemod og tristhet når jeg ser på disse bildene, og jeg har brukt en del tid på å forstå hva det er de sier… Kanskje skal jeg ikke bruke dem her, har jeg tenkt… Men nylig forsto jeg at det er ensomhet de forteller om.

 

IMG_6242-1

IMG_6239-1

 

Ensomhet, den store, store ensomheten. En følelse av å være forlatt… Bryggen som var til for å reise ut eller ta imot de som kom, er ikke lenger i bruk og kan heller ikke brukes mer, den er forfalt, svinner hen. Og båtene, de kommer ikke hit lenger. Båten som hører til ligger på land og forfaller. Vannet er uklart. Og det blåser kaldt og gjennomtrengende med fjorårets strå som vaier i vinden. Hva var det som skjedde? Hvorfor? Hva gikk galt?

 

IMG_6280-1

 

Slik som med bryggen og båten kan det også være med oss mennesker. I begynnelsen var du åpen og glad, elsket alle og alt, var nysgjerrig på livet og alt og alle du møtte med et åpent hjerte. Men mennesker rundt deg hadde smerte i seg og behandlet deg ikke med ren kjærlighet, fordi de ikke kunne annet, ikke fordi de ikke elsket deg i sitt indre.

Etter hvert dro du ikke ut i din båt like ofte som før, og du stengte bryggen, stadig oftere. Det var nødvendig, fordi du opplevde smerte når du var så åpen, mottakelig og tillitsfull, og bare var deg selv. En smerte som ble vekket eller skapt av opplevelser med andre mennesker. Du måtte beskytte deg, det var helt naturlig og nødvendig, kjære deg. Du ville jo ha det bra. Du trengte det. Du beskyttet deg instinktivt, men samtidig stengte du også ute de som bare ville deg godt.

Så forfalt bryggen og båten, litt etter litt, og vannet ble uklart. Vannet, som er dine følelser. Og det hele ble glemt og skjøvet bort, ut av din dagsbevissthet. Du glemte hvem du var, og du glemte de vondeste følelsene.

 

IMG_6293-1

IMG_6292-1

 

Og så kom ensomheten, den store ensomheten. Fordi du forlot noe i deg selv, kjære. Du forlot den delen av deg selv som du trengte å beskytte. Men fordi du har glemt, vet du kanskje ikke hvor denne følelsen kommer fra… Ensomheten som kan dukke opp selv om du har mennesker rundt deg og som du er glad i. Kanskje venter du på å bli reddet… men vet kanskje ikke helt fra hva…

 

IMG_6264-1

 

Men vannet, det husker. Det husker hvem du egentlig er, slik du var da bryggen var i full bruk og du var helt åpen uten forsvar i ditt hjerte. Se inn i ditt vann, dine følelser. Aksepter dem og gi slipp på det du ikke lenger trenger. Litt etter litt vil vannet bli klarere da, og så vil du igjen se hvem du egentlig er. Du vil se bunnen, og du vil se ditt klare speilbilde.

Og bryggen og båten din kan igjen fornyes ved å tillate det rene vannet å rense dine sår slik at de kan gro. Du vil igjen reise ut og du vil igjen stå klar på bryggen for å ta imot de som vil deg godt. Du vil på nytt skape et fellesskap i ditt hjerte, kjære.

Og du vil se at ingenting egentlig gikk galt. For alt sammen har styrket deg, gitt deg en ny kraft som du ellers ikke ville ha hatt. Derfor er ensomheten egentlig vakker, fordi dens hensikt er å gi deg muligheten til å utvikle et fellesskap i deg selv og med andre. Et fellesskap mye dypere og mer meningsfylt en du noensinne før har opplevd.

Du vil bli ett med alle delene i deg selv, og du vil føle en dypere enhet med andre mennesker, ja hele menneskeheten. For du og verden er ett, kjære deg. Vi er ett, vi alle er deler av hverandre…

Så la oss bygge opp og åpne våre brygger for hverandre, og igjen ta båtene på vannet. Slik at vi kan være sammen, igjen, i glede, kjærlighet og fred…

 

IMG_6268-1