Fredelig kveld ved sjøen

 
Nylig dro jeg ut på fototur med en idé om å ta bilder fra en beitemark i kveldssol, ikke langt hjemmefra. Men jeg dro litt for sent, sola skinte ikke lenger der. Så synd, jeg hadde kjørt forbi stedet mange ettermiddager gjennom sommeren, og beundret hvordan den lave sola sendte magiske stråler inn mellom trærne. Kanskje en annen gang da.

I stedet gikk jeg en tur langs sjøen ved solnedgang. Så utrolig fredfylt og ganske så stille.

 

Siv solnedgang

 
 

På Oslofjorden er det ikke lenger så mange båter på denne tiden av året, tross den gode varmen. Og om kvelden blir det enda roligere. Det er så godt å sitte ute og skue utover vannet når sola går ned, og så sitte litt til, til det nesten er helt mørkt. Dyrene og fuglene blir stille, kanskje nyter de også solnedgangen.

 

Siv vann solnedgang

 
 

Freden og stillheten synker dypere inn i kroppen i slike stunder, og jeg har nesten ikke lyst til å dra hjem. Det er så vakkert. Jeg kjenner gleden langt inn i sjelen.

På vei tilbake til bilen oppdaget jeg et nydelig svanepar innerst i bukta. Kanskje er det her de vil tilbringe natten. Tenk å leve ute i naturen hele tiden, som det mest naturlige av alt. De savner nok ikke noe hus å trekke inn i, en TV  å se på når kvelden kommer. Et hus fylt av ting og kunstig lys. Sukk.

 

svanepar på vann siv kveld

 

 

Den allmektige naturen…

 

Naturen skaper skjønnhet overalt. Som dråper i regndammer på hard betong…

 

Barbeint i regnet

 

Barbeint i regndam

 

…eller regndråper på paraplyen….

 

Paraply med regndråper

 

Regndråper på paraply 2

 

Regndråper på paraply 3

 

…som små planter som ikke trenger annet enn en bitte liten flekk med sand og litt fuktighet for å spire sine små frø, og springe ut i full blomst…

 

Stemorsblomster i steinfuger

 

Liten margeritt vokser i steinfuge

 

Naturen er overalt, fordi vi lever midt i den. Og prøver vi å fortrenge dyr og vekster, vil de alltid klare å komme tilbake, før eller siden.

La oss slutte å kjempe imot og fortrenge naturen. La oss heller dra fordeler av den slik den er, som å leve i en strøm sammen med den, som om naturen strømmer gjennom oss. Og slik endelig forstå og erfare at vi ER naturen, vakre som sollyset som strømmer gjennom skyene etter regnvær.

 

Sollys trenger gjennom skyene etter torden

På reise

 

Når man er på reise er det ikke lett å få med seg alt det man passerer i forbifarten. Det blir uklart, man glemmer raskt, og registrerer kanskje ikke helt hva det var man passerte eller hva det egentlig var som skjedde baki der et sted…

 

Regndråper på bilruta

 

Noen steder registrerer man litt mer, og får litt oversikt.

 

Regntungt landskap

Rødt hus i regnvær

 

Men bildet er oftest kun av overfladisk karakter, et slags førsteinntrykk, for det er ikke tid til å se nærmere etter.  Hovedfokus er på den smale vei, veien som skal ta en raskest mulig fram mot målet. Ja, sikre at man forblir på veien og kommer trygt fram.

 

På bilreise i regn

 

Når målet med reisen er nådd gir det anledning til å sakke farten og se seg rundt, legge merke til alt rundt seg. Se detaljene også, og glede seg over dem.

 

Lilla storkenebb

Linnea

Grønne lupinblader med regndråper

Bregne

Gress

Myrgress

Regnvåt myrull

 

Ved målet kan man  finne ro…

 

Feriehus i blomstereng

Fredelig utsikt

Hesjer

Hesjer med Tustna i bakgrunn

 

… stillhet…

 

Hvit blåse på blå fjord med tunge skyer

Treåre i sjøen

Speiling

 

… men også nytt liv som vokser fram!

 

Små blå fugleegg til buskskvett

Fugleunder i rede på bakken. Buskskvett.

 

Og kanskje benytter man muligheten til å rydde opp, rense ut, fornye. Gi rom for noe nytt, la lyset bryte gjennom, slik at en ny reise mot et nytt mål kan settes igang.

 

Sollys bryter gjennom skylaget over Tustna

Livets vandring i fjæra

 

For en glede det er å gå barføtt i fjæra om sommeren! Det er så godt å kjenne steinene under føttene, særlig om de er godt oppvarmet av sola.

 

Barføtt på svart stein i fjæra

 

På en sånn steinstrand er det ikke bare å labbe i vei, for her er det steiner av alle slag, både store og små, stødige og vaklende, sleipe og tørre, glatte og fulle av rur, spisse, runde, flate.

Noen steder er det best å gå raskt videre for å bevare balansen, og for at det ikke skal gjøre for vondt for føttene. Andre steder, der steinene er store og stødige kan jeg gå litt saktere og mer avslappet. Sleipe steiner og de med rur holder jeg meg langt unna, for de er slett ikke pålitelige om de ser aldri så fine ut…

 

Glatt stein med rur i vannkanten

Stor stein med hvit rur i sjøkanten

Mønster i stein

Lyse steiner i fjæra

 

Innimellom dukker en og annen planke opp, så fine og lette å gå på… Men plankegang kan ikke vare evig, litt utfordringer vil jeg jo ha, ellers blir det for kjedelig.

 

Barføtt på grå planke i fjæra

Grå planke og rosa blomst i fjæra

Grå planke og rosa blomster i fjæra

Barføtt på drivved i fjæresteinene

 

Når jeg går her blir det ikke rom for å tenke på alt mulig av andre ting, for her må jeg sannelig følge med, hele tiden. Vandringen har min hele og fulle fokus, og snur meg mens jeg går gjør jeg heller ikke, for da mister jeg fort balansen…

 

Barbeint på steinstrand

Barføtt på store steiner i fjæra

Hvite blomster i fjæra

 

Det er full tilstedeværelse som teller, med all fokus på hvor jeg skal plassere føttene og hvilken vei jeg skal gå for å komme til de beste steinene, ja litt framover må jeg se, og planlegge raskt. Veien bli til mens jeg går…

Og plutselig dukker det opp en stor flat stein der framme, som jeg peiler meg inn på. Så kan føttene hvile en stund på den gode varme steinen, mens jeg nyter utsikten og ikke tenker på noen verdens ting. Ja, da er livet herlig!

 

Hviler på en stor svart stein i fjæra med utsikt på Tustnastabbene

 

Så får føttene seg et bad i det klare og forfriskende kalde vannet…

 

Tang i fjæra

Tang i stille vann

Tang og stille sjø med Tustnastabbene i bakgrunn

 

Ferden går videre, for det er flere steiner, berg, svalt gress og alskens små og store skatter  å oppdage der i fjæra. Ja, hvem vet, kanskje til og med den mykeste og fineste sandstrand venter på meg der et sted…

 

Berg med gul messinglav og blått tau ved sjøen

Sandstrand med spor etter mark

Sand i fjæra med hvite skjell

Stor stein med rur og albueskjell i sjøkanten

 

Vandringen på bare føtter i fjæra er på en måte slik som vandringen gjennom livet kan være, som møtet med andre mennesker og situasjoner… midt i de skjønneste kulisser som vår vakre klode er så rik på… Hva synes du?

 

Grå berg ved Aresvikfjorden og Tustna i bakgrunn

Flate berg og gress ved sjøen med Tustnastabbene og Ertvågøya i bakgrunn

Rødt nøst og guloransje båt ved sjøen og Tustnastabbene i bakgrunn

Nøst og gress ved sjøen

Gress i sjøkanten

Gresseng ved steinstranda med Tustnastabbene og Ertvågøya i bakgrunn

Rosa blomster i fjæra med Tustnastabbene i bakgrunn

Rosa strandnellik

Gul messinglav i på berg ved Aresvikfjorden i Halsa

Blåklokker

Stille morgen

 

Stille, så stille kan en morgen være. Med speilblanke vann og en strålende sol som nylig har stått opp, og varmer så deilig i ansiktet.

En hakkespett høres i det fjerne, og lyden bærer langt over vannet…

Naturen begynner så smått å våkne til liv, til en ny, strålende vakker dag!

 

Speilblank sjø

 

Har du tatt deg tid til å nyte denne stillheten om morgenen? Jeg gjør ofte ikke det, men denne dagen var den så følbar da jeg parkerte bilen for å gå til jobb. Og jeg kunne ikke la være å gå ned til vannet og bli ett med stillheten, for en liten stund.

Den minnet meg om sommeren som er i anmarsj, med løfter om varme morgener og forfriskende bad i sjøen.

Omgivelser som dette trengs ikke for å føle morgenstillheten. Ja, den har jeg også opplevd før, da jeg bodde midt i byen…

En god start på dagen…!

 

Speilblank sjø med fiskebåt ved brygga

 

Ensomhet kan bli til fellesskap i ditt hjerte

 

Jeg føler slik vemod og tristhet når jeg ser på disse bildene, og jeg har brukt en del tid på å forstå hva det er de sier… Kanskje skal jeg ikke bruke dem her, har jeg tenkt… Men nylig forsto jeg at det er ensomhet de forteller om.

 

IMG_6242-1

IMG_6239-1

 

Ensomhet, den store, store ensomheten. En følelse av å være forlatt… Bryggen som var til for å reise ut eller ta imot de som kom, er ikke lenger i bruk og kan heller ikke brukes mer, den er forfalt, svinner hen. Og båtene, de kommer ikke hit lenger. Båten som hører til ligger på land og forfaller. Vannet er uklart. Og det blåser kaldt og gjennomtrengende med fjorårets strå som vaier i vinden. Hva var det som skjedde? Hvorfor? Hva gikk galt?

 

IMG_6280-1

 

Slik som med bryggen og båten kan det også være med oss mennesker. I begynnelsen var du åpen og glad, elsket alle og alt, var nysgjerrig på livet og alt og alle du møtte med et åpent hjerte. Men mennesker rundt deg hadde smerte i seg og behandlet deg ikke med ren kjærlighet, fordi de ikke kunne annet, ikke fordi de ikke elsket deg i sitt indre.

Etter hvert dro du ikke ut i din båt like ofte som før, og du stengte bryggen, stadig oftere. Det var nødvendig, fordi du opplevde smerte når du var så åpen, mottakelig og tillitsfull, og bare var deg selv. En smerte som ble vekket eller skapt av opplevelser med andre mennesker. Du måtte beskytte deg, det var helt naturlig og nødvendig, kjære deg. Du ville jo ha det bra. Du trengte det. Du beskyttet deg instinktivt, men samtidig stengte du også ute de som bare ville deg godt.

Så forfalt bryggen og båten, litt etter litt, og vannet ble uklart. Vannet, som er dine følelser. Og det hele ble glemt og skjøvet bort, ut av din dagsbevissthet. Du glemte hvem du var, og du glemte de vondeste følelsene.

 

IMG_6293-1

IMG_6292-1

 

Og så kom ensomheten, den store ensomheten. Fordi du forlot noe i deg selv, kjære. Du forlot den delen av deg selv som du trengte å beskytte. Men fordi du har glemt, vet du kanskje ikke hvor denne følelsen kommer fra… Ensomheten som kan dukke opp selv om du har mennesker rundt deg og som du er glad i. Kanskje venter du på å bli reddet… men vet kanskje ikke helt fra hva…

 

IMG_6264-1

 

Men vannet, det husker. Det husker hvem du egentlig er, slik du var da bryggen var i full bruk og du var helt åpen uten forsvar i ditt hjerte. Se inn i ditt vann, dine følelser. Aksepter dem og gi slipp på det du ikke lenger trenger. Litt etter litt vil vannet bli klarere da, og så vil du igjen se hvem du egentlig er. Du vil se bunnen, og du vil se ditt klare speilbilde.

Og bryggen og båten din kan igjen fornyes ved å tillate det rene vannet å rense dine sår slik at de kan gro. Du vil igjen reise ut og du vil igjen stå klar på bryggen for å ta imot de som vil deg godt. Du vil på nytt skape et fellesskap i ditt hjerte, kjære.

Og du vil se at ingenting egentlig gikk galt. For alt sammen har styrket deg, gitt deg en ny kraft som du ellers ikke ville ha hatt. Derfor er ensomheten egentlig vakker, fordi dens hensikt er å gi deg muligheten til å utvikle et fellesskap i deg selv og med andre. Et fellesskap mye dypere og mer meningsfylt en du noensinne før har opplevd.

Du vil bli ett med alle delene i deg selv, og du vil føle en dypere enhet med andre mennesker, ja hele menneskeheten. For du og verden er ett, kjære deg. Vi er ett, vi alle er deler av hverandre…

Så la oss bygge opp og åpne våre brygger for hverandre, og igjen ta båtene på vannet. Slik at vi kan være sammen, igjen, i glede, kjærlighet og fred…

 

IMG_6268-1

Speilinger i smeltevann

 

Den siste snøen smelter, og det dannes vannspeil over alt. Vannet er ganske stille, og speilbilder trer frem mellom rester av snø og is. Vinden som kruser overflaten gjør speilbildet litt uklart og forvrengt, men man aner likevel noe.

 

IMG_9794-1

IMG_9819-1

 

Når vinden stilner helt blir vannet også stille og speilbildet klart.  Man kan gjenkjenne seg selv i det om man ser etter…

 

IMG_9725-1

 

Med solen som stråler inn, kan man se flere lag man ikke så før.  Til og med den klare blå himmel med vakre finværsskyer blir tydelig i speilingen…

Både bunn, himmel og alt imellom trer frem i en vakker symfoni…

Kan du se din egen skjønnhet der i vannspeilet…?

 

IMG_9688-1

Svaner, vannets konger og dronninger

 

I dag er kvinnedagen, gratulerer med dagen alle kvinner og menn!

Det er jo slik at alle menn også har en kvinne i seg, en feminin del. Slik som alle kvinner har en mann eller maskulin del i seg. Et kjærlighetspar jeg kjenner oppfordrer på facebook i dag alle til å hedre det feminine, løfte det fram og bryte ned barrierene og separasjonen mellom menn og kvinner. Mellom det feminine og maskuline, og det må starte i det indre. Bare slik kan vi bli hele. Det skal ikke lenger være kvinner mot menn eller menn mot kvinner. Det skal være samarbeid og enhet, både i det indre og ytre. Det skal være fred.

 

SONY DSC

 

Se på svanene, disse vakre lysende skapninger, de er som vannets majesteter, konger og dronninger. Så vakre og verdige. Jeg har hørt at når en svane finner sin makker for første gang, så holder de sammen for resten av livet. Og samtidig er de del av en flokk.

Jeg kan ikke se forskjell på hannene og hunnene, de ser like ut. Slik viser de hvordan forholdet mellom mann og kvinne kan være. De er begge like vakre, og like mye verdt. Deler på plikter og goder. Og de er verdige som konger og dronninger og deler ett hjerte sammen.

 

SONY DSC

 

Der de fløt så rolige foran meg, ble jeg med ett klar over hvilken fred og harmoni de strålte ut. Harmoni med seg selv og hverandre, men også med vannet, bølgene og naturen de lever i. La disse vakre svanene vise veien for harmoni, fred og likeverd mellom mann og kvinne. I hver enkelt av oss. Mellom oss.

 

Svaner

SONY DSC